Det italienske plateselskapet Rudi Records, har de senere årene jevnlig sendt oss musikk vi ikke har hatt anelse om hva var, men som har overrasket oss storveis hver gang vi har puttet platene i spilleren. Sist var det Dimitri Jazz Folklore & Amiri Barakas plate «Live In Sant’Anna 2013» og Porta Palace Collective’s «Neuroplastic Groove». Og så ankommer en plate med en gjeng godt voksne karer, som beveger seg inn i musikken til blant andre Scott Joplin, Jelly Roll Morton, Duke Ellington og flere kjente «gamlisser». Men de er også innom Misha Mengelberg («Peer’s Country Song»), så vi øynet nok en overraskelse før vi satte på denne plata.
Det starter med den gamle «St. James Infirmery Blues» sammen med Joe Bishops «Gotta get to St. Joe», med kanskje en av de tristeste versjonene av «St. James Infirmary Blues» som er fremført, før det blir mer lystig i «Gotta det to St. Joe», og vi er godt inne i den tradisjonelle jazzen, som er akkurat så rølpete og skjev som gjør den sjarmerende. Vibrafonsoloen beveger seg et godt stykke vekk fra det tradisjonelle, og tar oss over i den nyere jazzen, og selv om instrumenteringen av bandlyden er tradisjonell, så har de vandret mot Chicago og den nye jazzen man kan høre fra en del musikere derfra.
Det fortsetter med Paul Dressers «On the Banks of the Wabash», hvor det også slentrer avgårde i god, gammel stil, før de vrir musikken over i det frie landskapet, og Misha Mengelbergs «Peer’s Country Song», og vi har avslørt bandet. De befinner seg med den ene foten i det tradisjonelle New Orleans og Chicagos 30-tall, mens den andre foten er godt plassert i det fritt improviserende landskapet. Dette skaper en helt spesiell, musikalsk stemning, som for mange kan virke litt schizofrent og forvirrende, men som jeg personlig synes både er morsomt og originalt.
Gjennom hele platen leker de seg med de gamle, kjente jazzlåtene, og gjør sine helt egne utgaver av dem, som både ligger innenfor det akseptable rent stilmessig, men så skjærer de ut i det frie, så spaserstokker, rullatorer og møllkuler fyker veggimellom. Og det er spesielt når vibrafonisten Francesco Lo Cascio starter sine solier at det skjærer kraftig ut til venstre. Og det hjelper ikke om noen av de andre musikerne forsøker å holde bandet på «sporet». Lo Cascio klarer å få resten av bandet med seg inn i sin verden, og musikken endrer seg til noe som ligger et sted mellom ICP (Instant Composers Pool), Willem Breuker Kollektief, Italian Instabile Orchestra, Sun Ra og Jelly Roll Morton, Bix Beiderbecke og Louis Armstrong.
Vi får italienske låter som Felice Montagninis «Voci del Deserto» og trombonist Gianarlo Schiaffinis «Sabor de habanera», Ellingtons «Come Sunday» og «Mood Indigo» i en svært «gjennomsiktig» versjon, Fred Roses «Black Maria», hvor det starter fritt og går over i New Orleans, Nobles «Yardbird Suite», som låter omtrent så langt fra Charlie Parker som det er mulig å komme, Jelly Roll Mortons «Cannonball Blues», i en relativt streit versjon, og Scott Joplins «The Great Crush Collision March», med relativt «røddig» trompetspill og saksofonspill i tema og soloer, før det braker løs helt mot slutten.
«Looking Back, Playing Forwards» kan innimellom fortone seg som en plate fra ett eller annet studentorkester som har en god arrangør i sin midte, og som lager sirkus ved konsertene. Forskjellen er i hovedsak den, at her har vi med adskillig bedre musikere enn de fleste studentorkestre er utstyrt med. Selv om det også her river og sliter litt innimellom, av musikere som aldri hadde fått plass i Wynton Marsalis orkester, men som synes det er helt ok å smelle avgårde uten å trenge tenke på om man innimellom spiller litt surt eller utenfor de oppsatte planer.
Men morsomt er det, og når de avslutter med bonussporet «Rosa de Amor», av Albert Lasry, er man akkurat så langt inni den italienske romantikken som man skal. Og det er bare å by opp den fulle dama ved nabobordet til en smektende tango.
Jan Granlie
Aurello Tortini (tp), Alberto Popello (cl, acl), Gianarlo Schiaffini (tb), Francesco Lo Cascio (vib), Eugenio Colombo (as), Enrico De Fabritiis (ts), Gianfranco Tedeschi (b), Nicola Raffone (dr)
