Seks år etter den kritikerroste innspillingen «Getting All The Evil Of The Piston Collar», er den portugisiske trioen The Rite Of Trio, bestående av gitaristen André B. Silva, trommeslageren Pedro Melo Alves og bassisten og gitaristen Filipe Louro igjen på plass med det plateselskapet mener er «et kraftfullt album der de tre musikerne gir full gass til deres særegne musikk som både inneholder nonsens, humor, ironi, kynisme og relativt sprø, musikalsk i et post-postmodernistisk konsept. Musikken de lager kommer fra jazz, samtidsmusikk, metal, punk og noen andre frontlinjer innenfor de motkulturelle uttrykksformene. Og resultatet er et sammensurium av lyder og former, akkurat slik som tittelen lover».
Plateselskapet sier at de forsøker å provosere oss som lyttere, men før jeg satte på platen første gang tenkte jeg at det skulle vi bli to om – eller egentlig fire. De tre portugiserne mot en nordmann.
Vi får hele 13 låter, eller mer eller mindre improviserte «strekk», og siden ingen av de tre er oppført som komponister, regner jeg med at all musikken er laget der og da, i studio hjemme i Portugal. Og det starter som en slags frittgående versjon av noe som føles som en blanding av jazz, rock og, kanskje, litt hawaii-musikk i «Captive Stagnation Of Equilibrium». Låtene er delt inn i tre hoveddeler, med de fire første låtene i del 1, så følger fem låter i andre og fire i den tredje bolken.
Og skal du få noe meningsfullt ut av den musikken de tre serverer, må du være på «tå hev» fra første tone, ellers er det lett å falle av det relativt innfløkte mønstret i musikken. Men hvis planen er å sjokkere, så klarer de ikke det med det vi får høre her – i alle fall ikke denne anmelderen, som har hørt adskillig mer sjokkerende musikk enn dette opp gjennom ærene. Kan hende må jeg sjekke ut musikken på noen naboer, så får vi se hvor lenge de blir værende i «hulen»?
Generelt synes jeg de tre lager fin og spennende musikk på dette albumet. Det er interessant gitarspill, som kan minne om både de gamle jazzgitaristene fra 60-tallet til både Terje Rypdal (i svært korte øyeblikk), litt Bill Frisell, Mary Halvorson og James Blood Ulmer, og musikk som er sammensatt av altmuligmannen John Zorn. Samtidig synes jeg det er noe som kan minne om Frank Zappa på hans friskeste i enkelte sekvenser, og om det ikke ligner hele tiden, så er jeg temmelig sikker på at dette er musikk Zappa ville ha likt. For her er det rytmiske mønstre og taktskifter som endrer seg omtrent like raskt som om det var norske Stian Carstensen som sto for komponeringen. Og innimellom får vi noen tekstsekvenser som resiteres av noen av musikerne, som gjør nærheten til Zappa enda tydeligere. Så om han hadde vært blant oss i dag, hadde han kanskje beveget seg mot denne formen for improvisert musikk?
Det er mye anarkisme i musikken, men hele tiden er det en kontroll over det som fascinerer, og gjøre noe forsøk på å telle antall slag i takten er nytteløst. Her er det bare å henge seg på, og la musikken «ta deg» og bli med på den musikalske reisen inn i en komplisert verden ikke så mange av oss opplever til daglig.
Den frittgående musikken i Portugal holder mer eller mindre på med en helt egen «idrett». Her lar man det stå til uten å bry seg om de på «utsiden», og det er på den måten man skaper ny, spennende musikk som ingen har hørt akkurat slik tidligere. Det ropes og skrikes, hamres og slås, men samtidig er det melodiøs musikk på sin måte, og plateselskapet har rett når de sier at musikken har elementer fra avantgarde, jazz, samtidsmusikk, metal, punk og noen andre «frontlinjer» for motkulturelle uttrykk. Men at det er så skremmende som plateselskapsdirektør Pedro Costa påstår, er jeg ikke enig i. Man har tross alt vært ute en musikalsk vinterdag før!
Men musikken er tøff, utfordrende, spennende, aggressiv, vakker og interessant, og jeg tror det å være på konsert med disse tre, ytterst dyktige og spennende musikerne, kan være en hemningsløs opplevelse.
Jan Granlie
André B. Silva (el.g, ac.g), Filipe Louro (b, ac.g), Pedro Melo Alves (dr, elec, screams)
