Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

THE SUN RA ARKESTRA

«Live In Nickelsdorf 1984»
TROST TR118

Orkesterlederen, space-generalen, pianisten og eksentrikeren Sun Ra var en av de virkelig store outsiderne i den moderne jazzen som vokste fram fra slutten av 50-tallet. Sun Ra, som også har båret navnet Herman Poole Blount ble født den 22. mai 1914 i Alabama og døde (eller forlot den jordiske sfære) den 30. mai 1993. Han omtales gjerne som jazzens mest mytiske og mystiske person; han påsto selv at han var ankommet til jorden fra planeten Saturn, for å bære fram sitt budskap om fred og altruisme. Sammen med andre tanker – som at det endeløse svarte universet var afroamerikanernes egentlige hjem – gjorde dette ham til «afrofuturismens far».

Han vokste angivelig opp i Birmingham, Alabama og var fra 1940-tallet en del av musikklivet i Chicago. Her arbeidet han med Fletcher Henderson, Coleman Hawkins og Stuff Smith. Tidlig på 1950-tallet dannet han et eget storband, som etterhvert fikk navnet The Arkestra. The Arkestra var påvirket av bebop og av arrangører som Duke Ellington og Tadd Dameron. I begynnelsen av 1960-tallet ble det introdusert flere nye elementer: modale former, fri improvisasjon og elektronikk. Dertil også et eksplisitt afrikansk uttrykk.

Fra 70-tallet arbeidet han også med funk og klassisk storbandjazz. Sammen med et særegent syntesizerspill og scenefremtreden, gjorde dette The Arkestras konserter til noe ganske unikt. Som solopianist viste Sun Ra påvirkning fra både Count Basie, Thelonious Monk og europeisk impressjonisme.

Sun Ra skapte også et av de første musikereide plateselskap, Saturn Records, som utga omlag 100 album.

Det går en morsom historie om San Ra, da han og hans Arkestra skulle spille på Kongsberg Jazzfestival. Sjefen sjøl, Sun Ra, måtte inspirere alle hotellrommene før noen av musikerne fikk lov til å entre rommene for en velfortjent hvil før konserten. Sun Ra skulle sjekke at rommene hadde riktig energi for den enkelte musiker. Da alle hadde blitt henvist til riktig rom, syntes vel noen blant hotellpersonalet at det var litt rart at Sun Ra hadde plukket ut det eneste rommet med farge-TV.

Uansett. Blant Sun Ras tusenvis av konserter, er mange kommet ut både på plate og som TV-opptak/videoer. Denne innspillingen er gjort i «Frijazzens Europeiske Mekka» i den østerriske byen Nickelsdorf den 11. mars 1984.

Tre CDer, hvor det hele starter med «Untitled Improvisation» på drøyt 11 minutter, hvor musikerne har tatt bolig hos en stamme i Afrika, medbringende masse trommer og effekter. Derfra går det over i en mer streit storbandlåt, «Disipline 27-II/Children of the Sun», og vi er i gang. Gjennom de tre CDene får vi servert Sun Ra Arkestra på så bred basis som overhode mulig. Vi får servert ytterst skjev storbandmusikk, sanger, og masse dans vi dessverre ikke får gleden av å oppleve gjennom CDene. Hele veien er det en fryd og glede i alt som presenteres. Musikerne har det tydeligvis fryktelig moro mens de holder på, og det hele blir en fantastisk fest fra an annen galakse. Vi får flere av Sun Ras «hitlåter» i tillegg til Duke Ellingtons «Sophisticated Lady», Bowmans «East of the Sun», Sissle/Hendersons «Yeah Man!», Brecht/Weill/Blitzsteins «Mack the Knife», Staryhorns «Day Dream», Monks «’Round Midnight», Arlen/Koehlers «Happy as the Day is Long», Hendersons «Big John’s Special». Henry Mancinis «Days of Wine and Roses» og Burke/Haggarts «What’s New?», i tillegg til mange ablegøyer og morsomme gags fra mannen fra Saturn og hans disipler.

Det hele er rett og slett så moro, at man nesten angrer på at man ikke tok turen til Nickelsdorf denne marsdagen i 1984, for det går lang tid mellom hver gang man hører såpass humoristisk jazzmusikk nå om dagen.

Hvis du har sans for «slappstick» og storband med ytterst løs jakke, feite riff, kreativ galskap og musikk som aldri fant veien til ECMs kataloger, så skal du sjekke ut denne samlingen. Selv om ikke alt er høyverdig kunst, så er det en del øyeblikk her som får den mest dypsindige og alvorlige person til å finne fram smilet. Vanvittig morsomt!

Jan Granlie

Sun Ra (p, synth, v), John Gilmore (ts, cl, evi, v), Marshall Allen (as, fl, kora, perc), Danny Ray Thompson (bs, fl, perc), Elo Omoe (Leroy Taylor) (as, bcl, perc), James Jackson (bs, fl, inf-dr, v), Ronnie Brown (tr), Rollo Radford (b), Don Mumford (dr), Matthew Brown (cangas, dance), Myriam Broche (dance), Greg Pratt (Dance)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.