Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

THE WARRIOR OF THE WONDERFUL SOUND

«Soundpath»
CLEAN FEED CF556CD

Den amerikanske pianisten, klarinettisten, cellisten, komponisten, arrangøren, orkesterlederen og pedagogen Muhal Richard Abrams, ble født den 19. september 1930, og forlot vår verden den 29. oktober 2017. Han var en av sin tids mest meriterte jazzmusikere, og han gjorde turneer og plater i USA, Canada, og Europa med sitt orkester, sin sekstett og kvartett i tillegg til at han gjorde flere jobber på duo eller som solopianist. Han var en av de toneangivende musikerne i den såkaltte frie jazzen, som kom på 60-tallet, og han hadde nær tilknytning til musikere som Max Roach, Rexter Gordon, Eddie «Lockjaw» Davis, Art Farmer, Sonny Stitt, Anthony Braxton og Art Ensemble of Chicago. Han interesserte seg tidlig for forskjellige former for kunst, så som film, maling, skulptur og musikk, men han bestemte seg relativt tidlig for å satse på musikken, og sluttet skolen tidlig for å ta pianotimer hos en klassisk utdannet kirkepianist. Senere startet han på Metropolitan School of Music, og studerte kontrapunkt, harmonilære, teori og komposisjon, samtidig som han jobbet på et trykkeri. Etter en stund hadde han tjent nok penger til å kjøpe seg et brukt piano. Han droppet etter hvert ut av skolen, og har uttalt at han fikk ikke så mye ut av skolen. Han ville lære den musikken han hørte på gaten, og det fikk han ikke på skolen. Han hørte mye på Art Tatum, Charlie Parker, Thelonious Monk, Bud Powell og mange andre, men konsentrerte seg mest om Duke Ellington og Fletcher Henderson når det gjaldt komponering. Senere studerte han med omfattende ting innenfor klassisk komponering og begynte å øve klassiske stykker på pianoet.

På midten av 50-tallet fikk han et visst navn både som komponist og pianist. Han var ivrig på å utvikle seg selv, og studerte grundig bøkene om komposisjon av Joeseph Schillinger. Her fant han emner som ga gjenklang, blant annet fikk han interesse for åndeligheten i musikken.

Han ble etter hvert en viktig person innenfor Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM), og da de startet skole i 1967, ble Abrams lærer i komposisjon. På grunn av engasjementet i AACM, ble også plateselskapet Delmark oppmerksom på han, og i 1967 utga de hans første plate, «Levels and Degrees of Light». Dette var også platedebuten til saksofonisten Anthony Braxton, fiolinisten Leroy Jenkins og bassisten Leonard Jones.

På denne tiden spilte han også jevnlig med mer bop-relaterte musikere som Eddie Harris og Dexter Gordon, når han ikke var opptatt med den såkalte «Lofts-jazzen» i New York. På 70-tallet spilte han også mye med andre musikere innenfor AACM, så som Henry Threadgill, Steve McCall, Reggie Willis mede flere, og i 1973 spilte han på Berlin Jazz Festival med flere av disse, pluss en solokonsert ved Montreux Jazz Festival og en turné i Europa med Art Ensemble of Chicago.

På denne tiden gjorde han flere innspillinger på det italienske plateselskapet Black Saint, og som sidemann for musikere som Marion Brown, Anthony Braxton, Roscoe Mitchell og Chico Freeman.

I 1990 ble han tildelt den danske «Jazzpar»-prisen, og etter det fulgte det flere priser og utmerkelser.

Noen år før hans døde fikk han tilbud fra Bobby Zankel og hans Warriors of the Wonderful Sound om å skrive ny storbandmusikk til dette filadelfiske ensemblet, som var kjent for tidligere fremføringer av musikk skrevet av Julius Hemphill, Rudresh Mahanthappa og Steve Coleman. Abrams tok utfordringen, og komponerte de 70 sidene og 16 delene av «Soundpath» og deltok på de første øvelsene. Premieren i 2012 var en suksess, men «verket» ble ikke fremført senere før i 2018 – noen måneder etter at Abrams gikk bort – under October Revolution festival. Noen tilpasninger ble gjort: Zankel inviterte Marty Ehrlich (som hadde jobbet tett med Abrams) som dirigent, og noen ekstra instrumentalister som var kjent med Abrams musikalske visjoner ble lagt til. Konserten ble en kjempesuksess og de 17 musikerne gikk i studio dagen etter.

Og det er denne innspillingen som nå er tilgjengelig via portugisiske Pedro Costa og hans plateselskap Clean Feed.

Og det er et relativt massivt verk vi får høre, i alle fall i starten. Og allerede fra første massive tone, innser vi at her er det bare å spisse ørene og være på «hugget». Og etter den massive starten er det pianisten Tom Lawton som fører oss inni Abrams musikalske verden, før saksofonene tar oss videre. Og derfra og ut, er dette en studie i moderne storband-musikk med strålende solister og med kreative improvisatører som behersker ensemblespillet til fulle.

Og det er tydelig at Abrams kunne kunsten å lage musikk for større ensembler. Og selv om han gir de enkelte musikerne store friheter, er det gjennomgående en overordnet kontroll over det som foregår, som mange nyere, større band har mye å lære av.

Og selv om han tidlig i sin musikalske utvikling var inspirert av Ellington og Henderson, er det utelukkende hans egen musikk vi får stifte bekjentskap med her. For komponeringen er utelukkende hans egen, og den er svært personlig og helt slik den skal låte av et band Abrams har skrevet for. Men jeg har en mistanke om at en av grunnene til at resultatet er blitt såpass bra, er de musikerne som «bekler» bandet.  For dette er ikke et band som er tilfeldig sammensatt, men en gjeng musikere som kjenner stoffet godt, og klarer å få det beste ut av det Abrams har skrevet ned på, papir, pluss at de har tilført spennende og egne ideer.

Musikken føyer seg godt inn i den rikholdige katalogen til de andre musikerne innenfor AACM. Den er hele veien kreativ, oppfinnsom, vital og deilig, og jeg er overbevist om at Abrams nikket godkjennende til musikken der hvor han oppholdt seg da musikken ble fremført andre gang, under October Revolution festival i 2018, og hver gang vi setter den i spilleren og skrur opp volumet til 11.

Jan Granlie

Marty Erlich (cond, as), Bobby Zankel (musikal dir., as), Julian Pressley (as), Robert Debellis (ts, ss), Hafez Modirzadeh (ts), Mark Allen (bs), Dave Ballou (tp), Duane Eubanks (tp), Graham Haynes (cor), Josh Evans (tp), Steve Swell (tb), Michael Dessen (tb), Alfred Patterson (tb), Jose Davilla (btb), Tom Lawton (p), Michael Formanek (b), Chad Taylor (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.