Høsten 1968 hadde 16-årige Danny Scher en drøm. Han hadde en viktig oppgave med å sørge for sosiale arrangementer ved skolen, så som skoledans, foredrag, diskusjoner og andre ting man trodde ungdommen ville være med på. Men Scher, som vokste opp med å spille i jazzband, ville også arrangere jazzkonserter ved skolen. Han fikk overbevist vibrafonisten Cal Tjader, vokalisten Jon Hendricks og pianisten Vince Guaraldi, til å gjøre konserter i skolens romslige aula. Og etter at det hadde vært suksess med de andre jazzkonsertene, ville han likegodt arrangere konsert med pianisten Thelonious Monk og hans kvartett på sin skole Palo Alto i California. Og kun ved hjelp av telefon, pågangsmot og jernvilje, fikk han på plass en avtale med sitt store idol. Og søndag 27. oktober 1968, ble Paly High Auditorium fylt opp, og på scenen sto og satt Thelonious Monk, tenorsaksofonisten Charles Rouse, bassisten Larry Gales og trommeslageren Ben Riley. Drømmen var gått i oppfyllelse! Og i tillegg til Monk-kvartetten, hadde de også engasjert Jimmy Marks Afro-Ensemble featuring Eddy Bo på elektrisk fløyte som support act.
Nå, over 50 år etter, har Impulse! Records fått fatt i opptakene, som ble gjort av skolens personale, og i løpet av 47 minutter får vi strålende musikk fra de fire. Opptakene hadde i alle disse årene ligget og samlet støv på loftet i familien Schers hjem, til junior selv, som nå var voksen, kontaktet trommeslageren og bandlederen TS Monk, for å foreslå at den skulle utgis.
I 1968 hadde ikke Monk sin beste periode. Han slet med personlige problemer og hadde en uro i kroppen som han ikke klarte å roe. Han hadde opparbeidet seg gjeld til plateselskapet, fordi de ikke hadde klart å utgi en plate dette året, som var avtalen, og i 1969 reiste han på en lengre turné med bandet, kun for å tjene nok penger til å dekke gjelden.
Dette var tiden for Vietnam-krigen og USA var i opprør. Noe bedre ble det ikke av drapene på Martin Luther King og Robert F. Kennedy, og i California var det strid mellom det relativt «hvite» Palo Alto, og det, for det meste «sorte» East Palo Alto, et område med høy arbeidsledighet, hvor innbyggerne ikke en gang hadde stemmerett til å velge i sin egen by. Og i 1968 startet lokale sorte ledere en aksjon for å lære innbyggerne om den «svarte» kulturen. Og det hele toppet seg, da en gjeng yngre innbyggere i East Palo Alto startet en kampanje for å omdøpe byen til Nairobi, etter Kenyas hovedstad. Og den konserten vi her får være med på, ble arrangert en uke før denne avstemningen. Så man kan godt tenke seg spenningen som var i byen på denne tiden, og at folk ville støtte opp om den «svarte» kulturen, ved å gå på konsert med Thelonious Monk Quartet.
Så vidt jeg vet, er ikke dette opptaket tidligere vært tilgjengelig på plate, noe som er litt merkelig, for kvaliteten, både på det som fremføres og lyden, er utmerket. Og det er kanskje også derfor Impulse! Records nå har valgt å utgi musikken.
Vi får servert seks utmerkede eksempler på Monks storhet som komponist og pianist, og de åpner med «Ruby, My Dear», og før de runder av med «I Love You Sweetheart of All My Dreams», får vi høre utmerkede versjoner av «Well, You Needn’t», «Don’t Blame Me», «Blue Monk» og «Epistrophy». Og hele veien er det en svært opplagt kvartett vi får høre.
Det hviler noe rolig og tilbakelent over alle musikerne i kvartetten. Og skal man dømme etter hva historien forteller om Monks problemer på den tiden, så kan man høre at han i alle fall har det godt på scenen denne søndagskvelden. Hans spill er kreativt og fint, han gjør noen av de beste soliene jeg kan huske å ha hørt fra «mesteren», hør bare på versjonen av «Don’t Blame Me» – mesterlig.
Også Charles Rouse spiller glitrende på denne konserten, selv om han innimellom har fått kanskje overdrevent mye diskant i lyden på tenorsaksofonen. Han hadde allerede på dette tidspunket turnert og gjort plater med Monk i flere år, og kjente til Monks humørsvingninger og problemer. Og det at Monk virker fornøyd på scenen, er kanskje også med på å få han til å slappe av og spille ekstra inspirert denne ettermiddagen. Og kompet med Gale sog Riley, følger de to fint hele veien, uten å utfordre noen av dem spesielt mye. Men vi får noen fine solier fra begge, som viser at også kompet var fornøyd med ettermiddagen.
Så dette er blitt en strålende innspilling, med noen av Monks mest kjente komposisjoner, fremført på en mesterlig måte.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Thelonious Monk (p), Charles Rouse (ts), Larry Gales (b), Ben Riley (dr)
