Det er fra tid til annet utrolig hva man gjør for å få oppmerksomhet i musikkbransjen. Innenfor pop, hip hop og rock har behovet for å bli sett og få oppmerksomhet vært tilstedeværende helt siden tidenes morgen, mens jazzen har vært relativt heldige med disse krumspringene. Javel, mye av det man fikk servert på scenen fra Sun Ra og en del av de eksperimentelle prosjektene på 70-tallet var originale og sære, men stort sett har jazzen holdt seg utenfor denne oppmerksomhetstrangen. Det har vel heller vært motsatt. At musikerne har stått med ryggen mot publikum uten å kommunisere overhode.
Men så dukker platen «W3’ll B3 Tog3th3r Again» opp. Ikke slik å forstå at bandet som er med i Thr33’s Company er spesielt nyskapende og originale. Det er vle mer det at man har sluppet til en litt i overkant kreativ grafisk designer til å lage coveret, som er åresaken. Derfor kaller vi dem heretter Three’s Companey, og platen «We’ll Be Together Again».
I denne trioen, for det er jo det som er selve ideen til desgineren, at det er tre musikere, derfor syntes han/hun det var coolt med 3 i stedet for E, møter vi saksofonisten Javon Jackson, bassisten Ron Carter og trommeslageren Billy Drummond. Tre musikere som burde være velkjente for våre følgere. Carter som selveste bassveteran nummer en, Drummond med samarbeid med Carla Bley, Sheila Jordan, Steve Kuhn, Nat Adderleym, Buster Williams, Lew Tanackin, Hank Jones, James Moody, Toots Thielemans, Chris Potter og mange fler på CVen.
Javon Jackson er yngstemann i trioen, og slo gjennom som medlem av Art Blakeys Jazz Messengers i 1987, men han har også spilt med Harper Brothers, Benny Green, Freddie Hubbard og Elvin Jones, samt at han har hatt en relativt suksessfull solokarriere.
Vi får ti låter, som alle er typiske saksofontriolåter fra jazzens gullalder på 50- og 60-tallet.
Mestreparten av stoffet er skrevet av Jackson og Carter, men vi får også bidrag fra Thelonious Monk («Epistrophy»), Carl Fischer («Well Be Together Again»)Jimmy Van Hausen («But Beautiful») og den tradisjonelle «Danny Boy». Og for dere som kjenner disse låtene, så ser dere fort hvilken retning denne musikken beveger seg.
Alt spilles med stor overbevisning, men jeg synes kanskje mesteparten kan høres ut som «en vanlig dag på jobben». Carter spiller aktivt og relativt energisk, og er hele tiden frampå med fint komp. Det samme er Drummond, som jeg synes dessverre forsvinner litt langt bak i lydbildet. Og over det hele, og ofte litt for mye over det hele, ruver Jackson med fint spill, men uten at det er særlig trøkk og energi i det han leverer.
Jeg føler at han tenker: «La oss bli ferdige her!». Det er ingenting å utsette på den tekniske kvaliteten i det han gjør, men det blir veldig fort kjedelig, og uten særlig nerve. Og det er synd, for det er tre dyktige musikere vi møter. Men innimellom får vi fine låter, som den fine balladen «Candlelight» gjort av Carter. Men hovedsakelig så synes jeg den grafiske designeren er den som har vært mest kreativ på dette albumet.
Jan Granlie
Javon Jackson (s), Ron Carter (b), Billy Drummond (dr)
