Den amerikanske altsaksofonisten Tim Berne kjenner vi fra en rekke utsøkte innspillinger på selskapet Intakt Records de senere årene. Kanskje spesielt med bandet Broken Shadows, sammen med tenorsaksofonisten Chris Speed, bassisten Reid Anderson og trommeslageren Dave King. Men vi kjenner han også fra en rekke anadre sammenhenger, blant annet hans eget band Snakeoil.
Cellisten Hank Roberts er en av den improviserte jazzens mest spennende cellister, og jeg kan aldri glemme en utsøkt solokonsert han gjorde i Bolsano for noen få år siden.
Klarinettisten Aurora Nealand kjenner jeg mindre til, selv om hun har vært å høre stort sett overalt i verden, og jeg lurer på om jeg ikke har hørt henne i København tidligere (sikkert i et prosjekt med Lotte Anker?). Og hun er en multiinstrumentalist som, ved siden av å spille klarinett, også er en utsøkt accordionist og saksofonist samtidig som hun er vokalist.
På deres plate får vi 12 mer eller mindre fritt improviserte «strekk», hvor kommunikasjonen er det viktigste, som på de fleste samarbeid som dette. Det er, i hovedsak, Bernes altsaksofon som fører an, men det hadde aldri blitt det samme uten Roberts sitt utmerkede cellospill og Nealands friske behandling av accordion, klarinett og stemmebruk.
Musikken er litt annerledes enn det vi er vant til å få fra Berne. Her befinner musikken seg nærmere samtidsmusikken, men med jazzens improvisasjon som grunnelement. Og Bernes altsaksofonspill er hele veien fremragende. Han er en god lytter, samtidig som han kommer med gode innspill til de andres ideer. Jeg kjenner nesten ikke til en eneste musiker som trakterer celloen slik som Roberts. I denne sammenheng fungerer celloen som en bass innimellom og der hvor det er behov for det. Mens andre ganger føyer han seg sømløst inn blant de to andre med praktifulle innspill og solier. Og Nealand, som er et nytt bekjentskap for meg, spiller Bb-klarinett og accordion på en fascinerende måte. Hun legger seg tett på de andre to, og er med på å utvikle spillet på praktfull måte. Og selv om hovedinstrumentet er klarinett, bidrar hun like mye, om ikke mer, på accordion, et instrument hun virkelig kan. Innimellom minner det litt om argentinske Dino Saluzzi, slik som i fjerdesporet «low strung», mens hun andre ganger virkelig har «drag i bæljen», og er med på å gjøre denne innspillingen til en ytterst spennende, interessant og kreativ innspilling.
Trompeteren Baikida Carroll skriver i coveret at «This music is a beacon of light in an unsettling world». Og det har den godeste trompeteren helt rett i. Dette er musikk man kan gå inn i når nyhetene på fjernsynet og i avisene blir altfor overveldende. Da er det deilig å sette seg ned med denne kreative kunsten, og la de tre utmerkede musikerne ta over plassen en stund. En strålende innspilling!
Jan Granlie
Tim Berne (as), Hank Roberts (c), Aurora Nealand (acc, Bb cl, v)
