Den amerikanske altsaksofonisten Tim Berne er en av de viktige musikerne innenfor den friere delen av New York-scenen. Og sammen med sin mangeårige duopartner Matt Mitchell på piano har de nå gjort albumet One More, Please – et dypdykk i improvisasjonskunsten som tyder på et tett og nært samarbeid.
Dette er to virtuose instrumentalister som har har jobbet sammen i mer enn ti år – inkludert i Bernes band Snakeoil – og i løpet av denne tiden utviklet et særegent språk og musikalsk dybde i et dynamisk musikalsk forhold. Seks av de syv sporene på platen er skrevet av Berne, den siste, det vil si andresporet, «Number 2», er komponert av Julius Hemphill, og alt tolkes utmerket av de to musikerne.
Vi får syv ettertenksomme strekk, som viser de to musikerne i et usedvanlig tett og fint samarbeid. De fungerer nærmest som tvillinger, og hele veien spiller de hverandre gode, som den salige, norske fotballtreneren Nils Arne Eggen ville sagt.
Berne er en strålende altsaksofonist, som stadig utvider sitt virkeområde, og han er ofte å høre på de europeiske scenene, stadig i nye og spennende sammenhenger. Han har vært her med den utsøkte kvartetten Broken Shadows, og han har vært å høre med blant andre Bill Frisell, Miniature (en stor favoritt hos undertenede, med Michael Formanek, Marilyn Crispell, Mary Halvorson, Herb Robertson og en rekke andre fremragende musikere. Og hver gang legger man merke til hans strålende altsaksofonspill. Mitchell hører vi ikke så ofte på denne siden av Atlanterhavet, men han har, som nevnt over, spilt mye med Berne. I tillegg finner vi han på flere av de beste platene til trompeteren Dave Douglas, med John Hollenbeck’s Claudia Quintet, med Darius Jones, Tineka Postman & Greg Osby, Mario Pavone, Rudresh Mahanthappa, Anna Weber og Dan Weiss, for å nevne noen.
Men det er, kanskje, i en slik duo-sammenheng med Tim Berne at hans fine pianospill får blomstre. Improvisasjonene til begge er fremragende, kreative og teet spunnet sammen. Og det er tydelig at det er samspillet som er det viktige i sammenhengen. De utfordrer hverandre, og relativt frie, men strukturerte improvisasjonene går fint sammen, og danner en helhet som er spennende og interessant.
En utmerket innspilling fra de to, som leverer strålende duospill gjennom hele innspillingen, hvor temperaturen skifter fra sekvens til sekvens, men hvor samspillet og samarbeidet lyser ut av hver tone.
Ut fra tittelen skulle man tro at dette var deres andre platesamarbeid som duo, men den forrige klarer jeg ikke å oppspore. Så kanskje vi kan forvente et nytt album med de to om kort tid? Den gleder jeg meg i så fall til!
Jan Granlie
Tim Berne (as), Matt Mitchell (p)
