Den britiske bassisten og komponisten Timothy Joseph Norton har holdt hus i New York det siste tiåret. Han er stadig å høre i New York City på klubber som Smalls Jazz Club, Bar Bayeux, The Jazz Standard og Zinc Bar og har blitt en etterspurt samarbeidspartner. Han har gjort flere europeiske turneer, og han har spilt på Badajoz Jazz Festival, Madrid Jazz Festival, New York Winter Jazz Festival og andre.
På sin nye plate, «Visions of Phaedrus», møter vi han sammen med trompeteren Josh Evans, saksofonisten Jerome Sabbagh, gitaristen Leandro Pellegrino, pianisten Randy Ingram og trommeslageren Kush Abadey, og innspillingen er gjort i Big Orange Sheep Studios i Brooklyn i august 2021. Alle komposisjonene, med unntak av sistelåta, «Isle of Fogo» av Sean Clapis, er gjort av Norton. Og musikken befinner seg, i hovedsak, innenfor det mer behagelige innenfor musikken som grodde ut av 50-tallets mange idoler.
Og de starter behagelig nok med «Couple of Plebs», som er en helt ok sak, som «rusler» pent og rolig framover, før vi får en fin bass-solo som intro på «Saba Saba Bachu Bachu», som er en hurtigere sak, hvor kapellmesteren imponerer med fint spill og sterk ledelse. Og utover platen får vi flere fine sekvenser med kombinasjonen senbop og mer cool musikk. På 90-tallet fikk vi mange slike plater fra Sambandsstatene. Det var velarrangert musikk som skulle ta jazzen tilbake fra blant annet plateselskapet CTI, som på død og liv skulle gjøre jazzmusikken til en slags popmusikk.
Vi får fine solistiske prestasjoner og fint ensemblespill, med en trompeter som hadde gått rett inn i arven etter de energiske 60-tallstrompeterne. Men problemet for denne anmelderen er at mye av denne musikken er blitt gjort adskillig mer spennende på 60- og 70-tallet. Man får fornemmelser fra Art Blakey, Horace Silver, ei røys med dyktige saksofonister og trompetere fra perioden, men jeg savner kanskje litt originalitet i komposisjonene og spillet som ville fått meg «opp av stolen». Det blir litt for behagelig, rett og slett. Produksjonen er veldig snill, og jeg savner kanskje litt mer engasjement fra medmusikerne, som gjør akkurat det de har fått beskjed om. Men å høre dette bandet på klubb i New York eller innover der, er garantert en fin opplevelse, for jeg tror dette er en gjeng musikere som er skapt for konsertscenen, mye mer enn et relativt sterilt platestudio.
Jan Granlie
Timothy Norton (b), Josh Evans (tp), Jerome Sabbagh (s), Leandro Pellegrino (g), Randy Ingram (p), Kush Abadey (dr)
