Bassklarinettisten og komponisten Todd Marcus er en av få jazzmusikere som fokuserer primært på bassklarinett. Selv om bruk av bassklarinett i jazz typisk lener seg tungt mot avantgarde og fri-jazzen, har Marcus sitt rett frem-spill laget en unik stemme for instrumentet innenfor den nyere, amerikanske jazzen. Musikken hans svinger, men inneholder også mye lyrisk spill. For oss i Europa er situasjonen en helt annen. Vi kan skilte med både franske Louis Sclavis og britiske John Surman, for å nevne kun to i en stor samling utmerkede utøvere av instrumentet.
The New York Times har fulgt Marcus over lengre tid, og de sier om han at han sannsynligvis er den mest oppfinnsomme bassklarinettisten som jobber med «streit» jazz i dag» Han bor i Baltimore, hvor han er en viktig stemme på byens jazzscene.
I Baltimore leder Marcus flere ensembler så som Todd Marcus Quintet, Quartet, Trio og Duo, samt hans nimannsband The Todd Marcus Jazz Orchestra. Han er selvlært i jazzteori og komposisjon, og hans komposisjoner er i stor grad preget av historien og den «streite» jazzen, men i løpet av de siste årene har han også i økende grad utforsket Midtøsten-sounden fra hans egyptisk-amerikanske arv. Han har jobbet med musikere som Gary Bartz, Bennie Maupin, Don Byron, Larry Willis, Odean Pope, Gary Thomas, Ralph Peterson, Sean Jones og Orrin Evans.
På sin nye innspilling, «In the Valley», samarbeider han med tenorsaksofonisten Greg Tardy, fløytisten og altsaksofonisten Brent Birkhead, altsaksofonisten Russell Kirk, trompeteren Alex Norris, trombonisten Alan Ferber, pianisten Xavier Davis, bassisten Jeff Reid og trommeslageren Eric Kennedy. Innspillingen er gjort i Blue House Productions i Silver Spring, og alle de seks komposijonene er gjort av Marcus.
Og det hele starter med «Horus (intro)», en kort pianointro med en gjentagende liten strofe, som går rett over i «Horus», hvor det enkle temaet tas inn i en større sammenheng og utvides av hele bandet. Dette er en låt som swinger fint, og vi legger merke til at han har alliert seg med ytterst dyktige ensemblemusikere. Marcus er selv første solist ut, og hans bassklarinettspill i soloen er fremragende, før vi får en like «frisk» solo fra Alex Norris på trompet. Dette er teknikere av aller ypperste merke, og i trompetsoloen ligger det mye Clifford Brown. Denne låta tror jeg må være en real «killer» når «mini-storbandet» spiller rundt på jazzklubber i USA, hvor musikken skal koke.
I «The Hive» tar de det litt ned med trombonespillet til Alan Ferber som det som legger føringen i starten. Og sev om de her tar det litt ned, så swnger det også her. Komposisjonen er litt annerledes enn starten, og det er en kompleks komposisjon som krever mye av utøverne. Ferber kommer tilbake med en fin solo, og det utvikler seg slik musikk av denne typen skal, med solier til de fleste musikerne, før de runder av med temaet med hele bandet i heftig driv.
Og slik fortsetter det med den egyptisk/amerikanske «Cairo Street Ride», som høres mer uut som en storbylåt fra Baltimores gateliv enn noe man finner i Egypts hovedstad. Men det er noe med arrangementet og detaljene som fører oss til Midt-Østen, selv om man nesten må kjenne tittelen for å legge merke til det. Her får vi en fin bass-solo fra Jeff Reed før Russel Kirk avleverer en rasende fin altsaksofonsolo, før Marcus tar hele bandet inn i en sekvens man bare må elske på grunn av at det swinger formidabelt, før de tar det fint ned mot slutten. Så får vi balladen «Final Days», som jeg føler er veldig arrangert med unntak av soliene, men det er en fin komposisjon hvor hele bandet gjør en strålende jobb, før de runder av med tittelsporet, «In the Valley». Dette er et relativt komplekst arrangement som åpner med fint bassklarinettspill, hvor Marcus legger opp til et fint tema de andre legger seg tett på, før det hele utvikles fint. Også her får vi fine og interessante solier, og spesielt synes jeg altsaksofonsoloen, som jeg mistenker det er Brent Birckhead som står for, før Xavier får plass til en fin pianosolo, før hel bandet samler seg i en fin avslutning.
Dette er ikke musikk som går inn i den store mengden av det vi anmelder på salt peanuts*. Til det er denne musikken egentlig for «streit». Men av og til er det deilig å lene seg tilbake med litt «streit» jazz også, hvor vi får fine komposisjoner i gode arrangementer, fremført av musikere som virkelig kan swinge, og som behersker instrumentene til fulle.
Jan Granlie
Todd Marcus (bcl), Greg Tardy (ts), Brent Birckhead (fl, as), Russell Kirk (as), Alex Norris (tp), Alan Ferber (tb), Xavier Davis (p), Jeff Reed (b), Eric Kennedy (dr)
