På skive

TOMAS FRANCK QUARTET

«Association»
STORYVILLE 1018454

Jazzhus Montmartre i København, har den senere tiden begynt å utgi flere av konsertene fra klubben på plate, i serien «Live at Jazzhus Montmartre Copenhagen».

En av de platene som nylig ankom kontoret, var den svenske saksofonisten Tomas Franck og hans kvartetts konsert på Montmartre under Copenhagen Jazz Festival den 9. juli i fjor.

I kvartetten møter vi lillebror Daniel Franck på bass, danske Carsten Dahl på piano og amerikanske Rodney Green på trommer.

Vi får fem låter, som alle befinner seg godt innenfor det Coltraneske landskapet. Spesielt på grunn av Francks tenorsaksofonspill, som ligger tett opptil «den gamle mester». Og Franck gjør ikke skam på forbildet. Hele veien «trøkker» han til, som var det en gammel Coltrane-innspilling vi hadde fått i hende.

De starter med Fragos, Baker og Gasparres flotte «I Hear a Rhapsody», hvor Franck virkelig får vist seg fram. Samtidig som han har hele Coltrane-historien i bakhodet, føler vi også at Dexter Gordon er tilstede. Francks antydninger til andre låter i soliene, gjøres på samme måte som salige Dexter, men det er hele tiden Francks fingeravtrykk som kommer ut gjennom høytalerne.

Jeg blir litt skuffet over Catsren Dahls solo på førstelåta. Men det kan godt være at det har noe med lydbildet å gjøre, men han høres litt uinspirert ut.

Francks «Late Night Waltz»  er neste, og her synes jeg Dahl er mer tilstede, med pianospill som ligger tett opp mot McCoy Tyner, mens Franck boltrer seg i en superb ballade. Her legger vi også godt merke til lillebror Daniel Franck, som spiller solid komp sammen med Green.

Francks «Association» er mer Coltrane, men i Francks tolkning. Dette er en medium-tempolåt Franck «henger» på melodilinjene, som Dexter Gordon var så kjent for. Men dette er Coltrane fra overgangen mellom 50- og 60-tallet. Francks spill er intenst, sterkt og har mye kreativitet i seg. Og han må være den mest underkjente saksofonisten i NATO, og en musiker som det jazzinteresserte publikum bare må merke seg.

Vernon Dukes «I Can’t Get Started» er neste, en praktfull ballade, hvor alle musikerne spiller som de aldri skulle gjort noe annet. Her er Dahls spill usigelig vakkert, Francks tenorspill ut av denne verden, og kompet helt på plass hele veien. Og de drøyt 12 minuttene fortoner seg nesten som sekunder. Strålende ballade-spill!

Så avslutter de denne strålende kvelden på Montmartre med Francks egen «Blues In the Basement», en blues som utvikler seg hele veien, og hvor musikerne «gir jernet» og ikke legger noe imellom. Her er det nesten så Franck tar helt av og aldri kan stoppe og spille solier, og det koker på scenen i den lille jazzklubben. Fantastisk! Og Cartsen Dahls solo her… Strålende! Bedre kan det simpelthen ikke gjøres! Han bygger det opp fra nesten intet til opp til det hele nesten eksploderer, og ned igjen.

«Association» er blitt nok et bevis på saksofonisten Tomas Francks storhet. Han er, nesten uten sammenligning, den nye Coltrane, og et navn som klubb- og festivalarrangører rundt om i hele verden bør merke seg. Og med denne kvartetten blir det nesten som å høre Coltrane, McCoy Tyner, Jimmy Garrison og Elvin Jones på sitt beste.

Jan Granlie

Tomas Franck (ts), Carsten Dahl (p), Daniel Franck (b), Rodney Green (dr)

Skriv et svar