På skive

TONE OF VOICE ORCHESTRA

«Tone Of Voice Orchestra»
STUNT RECORDS, STUCD 22012

I 2018 satte vokalisten og låtskriveren Trinelise Væring og saksofonisten Fredrik Lundin sammen et ensemble av musikere fra svært forskjellige deler av den skandinaviske musikkscenen, for det de så for seg å være et spesielt prosjekt for kun en spesiell anledning. Tre år og en covid-pandemi senere leder de et 10-personers band med et fint album på plass. Med den originale instrumentsammensetning med fire vokalister, fiolin, gurdy-gurdy (nyckelharpe), sekkepipe, zitter, saksofoner, fløyter, to trommeslagere og kontrabass, kommer Tone of Voice Orchestra med en plate med et særeget lydbilde.

For en del år siden gjorde Fredrik Lundin en hyllestplate til bluesmusikeren Leadbelly, som virkelig gjorde han til en original og spennende musiker, litt utenom den sedvanlige jazzen. Og sammen med sin bedre halvdel, Trinelise Væring, har de virkelig brukt isolasjonen og Covid-19-perioden godt. For det er blitt en spesiell plate som, jeg regner med vil bli spilt mye, i alle fall i Danmark, i tiden fremover.

Tone of Voice Orchestra bryr seg ikke så mye om sjangerbestemmelsene, og hva som er akseptabelty innenfor jazzen. For her får vi musikk med klare skandinaviske røtter, jazz og pop, som blandes med global folklore, americana og nordafrikanske elementer samt musikk som kan sammenlignes både med indie og alternativ folkemusikk.

Vi får inspirasjoner fra Øst-Europa, sammen med afrikansk inspirasjon og sekvenser som er typisk danske – alt i samme låt. Hør bare på åpningssporet, «He Loves Her For It», hvor dette er ytterst merkbart, hvor det starter med nycelharpe før et flerstemt vokalkor kommer inn med klare bulgarske røtter, før Fredrik Lundin tar oss med inn i jazzen.

Andresporet, «Barking Up The Wrong Tree» er en slags indie-pop med fiolin, sekkepipe og nyckelharpe, under flerstemt vokal, og det låter alt annet enn dansk.

Og slik fortsetter det. Vi får «Heartless», som er en nydelig sak som starter med strykebass, eller er det kanskje fiolin eller nyckelharpe?, før vi beveger oss inn i en fin og deilig vokalsekvens, før Lundin blander seg inn med tenorsaksofonen, som er relativt lys i uttrykket, før vi får «You Saw Yourself Out», som (nesten) tar oss med over til Sambandsstatene og amercananen, og noe som kunne vært noe Rhiannon Giddens kunne ha gjort, med mye blues i ansatsen.

«Lovey-Doveyin’», en lett og fin poplåt med fin melodi, og som lett kan feste seg på hjernen, som følges fint opp med «Typecast», som også er en fin poplåt, som låter mye mer internasjonal enn dansk, og Lundins innspill på sopransaksofon er herlig i dette lett pop-aktige landskapet. «Driven» kommer med en nydelig intro på fiolin som leder oss inn i en indie-pop-del, som minner sterkt om noe man kunne fått fra flere artister på det belgiske plateselskapet Les Disques du Crépuscule, Sheila Chandra eller norske Bel Canto på 90-tallet, før vi får «I’m Gonna Let It Go», som er americana på sitt beste, men med nyckelharpe (hurdy-gurdy) i starten og med fin vokal som er akkurat passe avslepent og tilbakelent til at det blir en fin og bluesaktig fremførelse, før de nærmer seg avslutningen med «That Kind Of Day», som er en fin popjazz-låt som swinger fint med flerstemt vokal over fiolin og nyckelharpe over et lekende og fint, rocka komp, og en fin fiolinsolo. Så avslutter de med den ordløse og litt «lidende» «Kom hjem til mig (Come Home To Me)», med enda mer nyckelharpe (eller hurdy-gurdy som de selv foretrekker å kalle instrumentet). Dette blir på mange måter en slags oppsummering av innspillingen, og det låter strålende, og akkurat slik jeg ønsker slik musikk, som kanskje best kan gå inn under kategorien «verdensmusikk», skal låte.

Det er tydelig at Væring og Lundin har hatt god tid til å legge planer og lage musikk under nedstengingen. For her har de laget en strålende plate som raskt kan bli en bestselger både i Danmark og internasjonalt, uten at det er en plate med typisk popmusikk. I stedet er det blitt en plate, som på mange måter kan sammenlignes med Lundins utmerkede Leadbelly-hyllest, hvor de tar musikken ut av de rammene man er vant til, og over i et nytt landskap som gir oss assosiasjoner til mange forskjellige sjangre og musikere.

Jan Granlie

Trinelise Væring (v), Maria Kynne (v), Tine Refsgaard (v), Ania Rybacka (v), Christian Mohr Levisen (hurdy-gurdy, sekkepipe, cittern), Emma Kragh-Elmøe (vio), Fredrik Lundin (s, fl), Joel Illerhag (b), Jesper Uno Kofoed (dr, perc) og Anders Provis (dr, perc)

Skriv et svar