Den amerikanske saksofonisten Tony Malaby, er vi vant til at sparker fra når vi hører han. Derfor ble vi ytterst overrasket i starten på hans nye plate. Da hører vi en slags Bill Frisellsk åpning på «Glass», med gitaristen Ben Monder og bassisten Eivind Opsvik, som får holde på en stund før Malaby kommer smygende med sin sopransaksofon sammen med trommeslageren Nasheet Waits. Men så ser vi på platecoveret at dette er en suite, som har fått navnet «Incantations Suite», og da forstår vi at her er det en plan bak.
Malaby spiller vakkert som en vårdag på sopransaksofonen, og hans spill ligger omtrent så langt unna Brooklyn og New York det er mulig å komme.
Men det endrer seg. Etter hvert utvikler det hele seg til å bli friere. Opsviks bass raser av gårde sammen med relativt neddempet men vitalt trommespill og et gitarspill som ligger nærmere Marc Ribot og Fred Frith enn Frisell.
I «Artifact» swinger det upåklagelig, men også her endrer det seg, tilnoe jeg synes blir litt ubestemmelig, selv om Opsvik og Waits jobber frenetisk for å holde swingen i gang. Monders gitarsolo er her av det streite slaget, men det endrer seg når Malaby tar tak.
Men allikevel er det noe jeg savner på denne innspillingen. I første rekke er det energi, tror jeg. Og det trenger ikke være full rulle fra start til mål. Men den intense, vitale energien som kommer når et band fungerer hundre prosent, og som nesten er umulig å beskrive, men som man umiddelbart oppdager da man hører den.
Det er fire flotte musikere vi får høre, men jeg synes det blir litt slapt i lengden. Man begynner fort å tenke på oppvasken som har hopet seg opp og klesvasken som skulle vært tatt, og sola som skinner inn gjennom vinduene. Og sånn skal ikke en riktig god jazzinnspilling fungere.
Jan Granlie
Tony Malaby (ts, ss), Ben Monder (g), Eivind Opsvik (b), Nasheet Waits (dr)
