Den norske saksofonisten Tor Yttredal og den italienske bassisten Roberto Bonati har kjent hverandre i mange år. De har samarbeidet på flere prosjekter både i jazzutdanningen i Stavanger og i Parma, og det var vel egentlig bare et tidsspørsmål før de to skulle gå i studio og gjøre en duoplate sammen.

Og nå er den her, og det er spennende å høre hvordan de to musiserer sammen, for i utgangspunktet er de to musikere som vanligvis oppholder seg i litt forskjellige verdener musikalsk. Men det høres ikke ut til å plage noen av de to gjennom de 15 komposisjonene vi får servert her.

Bonati er den som oppholder seg tettest mot den klassiske musikken i sitt spill. Det har vi tidligere opplevd både på solokonserter og på plater mede større ensembler, mens Yttredal er mer en «rein» jazzmusiker som oftest beveger seg inn i det amerikanske jazzlandskapet i det vi har hørt fra han tidligere.

All musikken er komponert av Bonati, med unntak av «Tuning» som er gjort av Yttredal og «Bouncing», «Question Marks» og «Strokes», som kommer etter hverandre sånn omtrent midt på platen, som de har gjort i fellesskap.

Fra start er dette musikk jeg mer enn gjerne skulle ha hørt i en kirke. De to første komposisjonene, «Tuning», som jeg var overbevist om at var gjort av Bonati, men som er gjort av Yttredal, og som er helt annerledes enn jeg har hørt fra han tidligere, og «Incanto» som er relativt svevende og «kirkelig», før de løser opp i den fine «Bar to Bar», hvor jeg nesten kan se for meg de to vandre fra bar til bar i gatene i Parma en sommerkveld hvor solen er på vei ned. En god pastarett er spist med tilhørende vin fra området, og nå er det ut på jakt etter byens beste espresso og grappa. Her plukker Yttredal fram sopransaksofonen og avleverer nydelig spill over Bonatis fine bass-spill. En perle fra de to som viser at de to forstår hverandre svært godt musikalsk.

Tittelsporet, «Some Red, Some Yellow» er en nydelig ballade med Bonatis dype bass under Ytterdals lyriske og fine saksofonspill, mens «Saltimbanco» starter med rytmisk bass før han går over til bue og spiller unisont med Ytterdal i en komposisjon som låter veldig italiensk. Den er nesten som en samtale mellom de to, hvor bassen gjør forsøk på noen italienske kommanderinger, som Ytterdal hever seg over, og spiller nydelig sopransaksofon som om han svever over det gjentatte bass-spillet, men hvor de finner «sammen» igjen mot slutten med fint unisont spill, før vi får «Invocatio, med strykebass sammen med bassklarinett. Dette er en litt «mystisk» ballade, hvor de to nærmest «smyger» seg rundt hverandre med litt rinettspill og et bass-spill som passer perfekt i duoen. Stemningen endres etter en stund og vi får en sekvens som jeg bare lengter etter å høre i et stort og åpent kirkerom. Nydelig!

Så følger de tre låtene de har laget sammen, «Bouncing», «Question Marks» og «Strokes», som på mange måter kan sees i en sammenheng. «Bouncing» blir en slags rytmisk inledning som varer i kun 1:37, og som jeg nesten forventet at gikk sømløst over i «Question Marks», men det gjør den ikke. Dette er også en relativt kort låt (1:39), som kanskje er platas mest utfordrende og «frie» passasje, hvor Ytterdal er framme med fløyta og gir en fin kontrast til den dype bassen, før «Strokes» åpner med at Bonati slår på løse basstrenger, før Ytterdal legger en vakker melodi på toppen som kommuniserer perfekt med bass-spillet. Dette er en litt dyster låt, men med et saksofonspill som gjerne kunne vært gjort av Jan Garbarek, uten at vi skal beskylde den godeste Ytterdal for å drive med noe i nærheten av  plagiat. Det er bare lyrisk og vakkert!

«Night Village» starter også stille og mykt med Bonatis strykebass, før Ytterdals fløyte kommer inn, og man kan nesten føle at man er ett eller annet sted i Asia. Jeg har alltid hatt en slags aversjon mot fløytespill i jazzen, siden det er altfor mange som ikke mestrer dette instrumentet i denne kunstformen. Men Ytterdal er en av de som virkelig kan spille jazz på fløyte, og her synes jeg han gjør det strålende. Denne låten utvikler seg til nesten å bli «klassisk» etter hvert, både på grunn av Ytterdals spill når han går over til sopransaksofonen, og Bonatis fine bass-spill. Og den neste låten, «To Byte Who», følger litt i samme sporet, før vi får en låt hvor de har fått assistanse av John Derek Bishop, eller Tortusa, som er hans kunstnernavn når han selv står fremst på scenen på sampling og field recording. Han går aldri i veien for noen av de to hovedpersonene, og i den første av to låter han er med på, «Come ploggia nel mattino silente», må vi nesten vite at han er med for å merke det, men hans sampling kommer smygende etter hvert og bidrar til at det blir litt mer «kjøtt på beina» under fløytespillet (eller er det sopransaksofonen?).

Så følger «La Venexiana», nok en vakker ballade for et kunstgalleri eller et kirkerom. Det blir nesten litt folkemusikk over denne, og nærheten til en salme er nesten skremmende liten, før vi får «Seven by Seven», en kort sekvens som viser oss tilbake til jazzen, og at de mestrer den kunstarten på en fortreffelig måte, men uten at de går altfor langt vekk fra kirkerommet, før de runder av med «Canto antico», som nesten burde være obligatorisk i enhver kirke på hvilket som helst tidspunkt på året. Så når jeg velger å finne veien i «penalet», så forlanger jeg at dere møter opp for å fremføre denne utrolig vakre «salmen».

Tor Yttredal og Roberto Bonati har med «Some Red, Some Yellow» laget en innspilling som overrasker stort. La gå at musikken ikke ligger altfor langt unna det vi er vant til å høre fra Bonati tidligere, men at den gode mann fra Stord var i stand til å spille denne type jazz så vakkert, hadde jeg ikke trodd. En nydelig, ettertenksom og utmerket plate for sene kvelder med selskap av en espresso dopio og en Bertha grappa, for eksempel?

Jan Granlie

Tor Ytterdal (ss, ts, bcl, fl), Roberto Bonati (b), John Derek Bishop (sampling, field recordings)