Tore T. Sandbakken er en trommeslager som for tiden er bosatt i Trondheim. Han har bakgrunn fra å ha lyttet intenst til band som Steely Dan og Beatles før jazzen «tok han» sammen med den spennende improvisasjonsmusikken. Han studerte ved Norges Musikkhøgskole i Oslo, hvor han studerte og fullførte bachelor- og mastergrader i jazz fra 2006-2012. Han er en av de ledende trommeslagerne i sin generasjon i Norge, og er godt bevandret i et mangfold av sjangre. Han har vært involvert i en lang rekke prosjekter innen jazz/impro, både som leder og medleder, og han har vært involvert i band som Mapping Oceans, Dag-Filip Roaldsnes Ensemble, Odd Steinar Albrigtsen Quintet, Speakeasy (nominert til Spellemannsprisen, Norsk Grammy i 2009), Afrodisiakum og Bergljot.
Han har jobbet med musikere som Jens Carelius, Jan Vardøen (Autumn Fall – filmmusikk), Nils Petter Molvær, Arrigo Cappelletti, Stein Bull-Hansen med flere. Og hans musikalske aktiviteter har gjort at han har turnert internasjonalt, både som leder og sidemann. I tillegg til å opptre live, er han en ettertraktet studiomusiker og har medvirket på en rekke innspillinger gjennom årene. Som musiker er han kjent for sin strålende musikalitet og sin evne til å bringe noe eget «på bordet», uansett ramme. I tillegg til å være trommeslager, er han en dyktig gitarist, sanger og pianist, og han er også en dyktig produsent og lydtekniker.
Han debuterer på Jazzland med innspillingen «Imperfect Solitude», hvor han samarbeider med saksofonisten Hanna Paulsberg og pianisten Dag-Filip Roaldsnes. Albumet inneholder komposisjoner av Sandbakken og Roaldsnes, og er et klassisk jazzalbum, med ettertenksomme ballader, urbane uttrykk, melankoli, vemodig, energiske improvisasjoner, og et dynamisk spekter fra delikate melodiske linjer til drivende riff. Dette er sen kveldsjazz på sitt beste, perfekt for et ensomt blikk over byens skyline, eller et musikalsk akkompagnement til en rolig kveld med nære venner og en flaske vin.
Og de starter med «M», som er skrevet av Roaldsnes, og som er en smakfull ballade, hvor Roaldsnes sitt pianospill fører an under Paulsbergs fine og, ikke minst, coole tenorsaksofon. Og bak får vi et lødig og fint trommespill fra Sandbakken. Jeg blir gang på gang overrasket over Paulsbergs saksofonspill, hvor hun er i stand til å variere fra prosjekt til prosjekt. Og her finner vi henne i et ultracoolt landskap hvor hun passer perfekt. Denne går fint over i Roaldsnes og Sandbakkens «It Must Have Ended Somewhere», som er en nydelig låt i balladelandskapet, hvor B-delen bryter med melodien med en litt dramatisk vending, før den vender tilbake til utgangspunktet. Nydelig spill fra alle tre, med spesielt «kryss i margen» for Roaldsnes sitt pianospill.
«I Want To The Woods» varsler mer groove, men de holder det allikevel nede. Kanskje er det tonen i tenoren som indikerer grooven mest, og sammen med kapellmesterens fine og pågående trommespill blir dette en spennende låt, hvor Sonny Rollins lurer i bakgrunnen (hører vi ikke små strofer frs «St. Thomas»?). Etter hvert kommer også Roaldsnes inn, og låten roer seg en smule. Dette er kanskje platas «frieste» låt, hvor alle tre går inn i «bobla» med klare referanser til den mest spennende delen av jazzen fra sent 60-tall, kombinert med nåtiden.
Så følger Sandbakkens fine «Mirth Song», som melodisk kunne gått inn i Jan Garbareks settliste fra noen år tilbake. Og det løse trommespillet har mye av Jon Christensen i seg. Men Paulsbergs tenorsaksofonspill er helt annerledes en Garbareks, mens Roaldsnes nesten nærmer seg Bobo Stensson. Det er «tyngde» i det fine saksofonspillet, og pianospillet er luftig, vennlig, lyst og deilig. Og hør på trommespillet her – finere trommekomp skal man jaggu lete lenge etter.
Deretter får vi Sandbakken og Raldsnes sin fine ballade «Insen», som er perfekt som lydkullisse til snøen som laver ned utenfor vinduene, før vi får Roaldsnes’ «This Is You», en litt løsere sak, som bare er vakker og kreativt fremført fra alle tre, før vi får Sandbakkens «Cinematic», har også et nydelig tema, som styres av Roaldsnes, og hvor Paulsbergs spill er nydelig, før de runder avmed Roaldsnes’ «Psalm». Her tar de det enda et hakk ned, og Paulsberg viser for all tid at hun er en fantastisk balladetolker. Og bak legger Sandbakken et løst og fint trommepålegg som legger seg like stille og rolig ned som snøen som daler ned utenfor vinduene.
Samlet sett så kunne dette gjerne vært en plate i Roaldsnes sitt navn. For det er han som er den førende musikeren, med usedvanlig deilig følge av Paulsberg og Sandbakken. Plata er preget av de gode balladene, og både Sandbakken og Roaldsnes har laget åtte nydelige låter i tradisjonen som gjennomgående er usedvanlig vakre og deilige.
Jeg har hørt både Paulsberg og Roaldsnes i flere andre sammenhenger. Men jeg kan ikke huske å ha hørt de to i et slikt gjennomført, vakkert balladelandskap tidligere. Og sammen med Sandbakkens fine komposisjoner og ledige trommespill, blir dette en balladeplate av høy internasjonal klasse.
Ja, ideen om å lytte til denne platen mens mørket faller på og snøen daler stille og fredelig ned utenfor, mens man hygger seg med et glass vin er nærliggende og skal testes ut. For denne musikken er perfekt for et glass burgunder eller to, mens man ser at vinteren ikke har tenkt å forlate oss riktig enda. Beina er høyt hevet, glasset godt plassert i høyre hånd, flasken med en Noiton-Beaunoy, Grand Cuvée er innen rekkevidde, og den nydelige musikken som strømmer ut av høgtalerne er med på å gjøre dette til en perfekt aften… Det kan nesten ikke bli bedre!
Jan Granlie
Tore T. Sandbakken (dr), Hanna Paulsberg (ts), Dag-Filip Roaldsnes (p)
