American bassist Trevor Dunn founded his Trio-Convulsant in the late nineties, shortly after the breakup of avant-rock provocateurs Mr. Bungle with two promising but then relatively unknown new voices – guitarist Mary Halvorson and drummer-percussionist Ches Smith. Since then, Halvorson and Smith have established themselves as two of the most idiosyncratic voices in modern jazz and creative music, while Dunn continued to play with Endangered Blood, Dan Weiss’ Starebaby and the Nels Cline Singers, with stints in weirdo-rock outfits Fantômas, Tomahawk and the Melvins and in a recent reunion of Mr. Bungle. Trio-Convulsant released its last album in 2004, Sister Phantom Owl Fish on Mike Patton’s Ipecac label.
18 years later, Dunn reconvened Trio-Convulsant with Halvorson and Smith and a string and wind quartet Folie à Quatre – violinist-violist Carla Kihlstedt, bass clarinetist Oscar Noriega, cellist Mariel Roberts and flutist Anna Webber, to record the much-anticipated, his most ambitious follow-up, Séances. Dunn followed a frustrating attempt in 2015 to compose new music for Trio-Convulsant and string quartet that did not feel right, but as he said, «then at some point during (the Covid-19) quarantine it finally reared its head».
Dunn’s sources of inspiration for Séances are quite eclectic – the 1962 iconic album Desmond Blue (LSP) by sax player Paul Desmond’s band with guitarist Jim Hall and a string orchestra; and the esoteric Convulsionnaires of Saint-Médard, an 18th-century French Christian sect whose fevered worship – séances – took on the former of ecstatic convulsions and miraculous, near-orgiastic displays. Brutal stabbings, beatings, coprophagia, spontaneous milk-vomiting, and levitation were all part of an impenetrable devotion to the unseen. The divinely musical and the esoterically divine converged in Dunn’s mind as he composed the music of Séances.
Dunn conceived Trio-Convulsant originally to «make jazz heavier and make heavy music more harmonically rich». His music for the expanded lineup of the trio is surreal and mysterious, unpredictable but always full of rich imagination and executed with arresting elegance and beauty, packed with ideas and elements from all his musical experiences. Dunn melts manic metal into well-crafted contemporary chamber music, and modern and adventurous jazz into country blues, and attaches a distinct story to each piece The opening piece «Secours Meurtriers» swings with an epileptic odd meter and is driven by Kihlstedt’s possessed violin solo and the manic pulse of Smith, and anchored by Dunn’s double bass solo. Kihlstedt and Halvorson lead the hallucinatory bluesy «Saint-Médard», with a spirit «appropriate for the setting of a damp church with stone walls», according to Dunn. «Restore All Things» plays with a nine-bar melodic phrase for the strings superimposed over an eleven-bar bass line. Halvorson acts as a free agent, and it highlights Webber’s apocalyptic, microtonal, single-note flute drone.
«1733» was born as last-minute, collective improvisation in the studio and its title corresponds with Louis XV’s first name represented in Roman numerals (LUDOVICUS) and equalling the Number of The Beast. It begins as a dramatic and urgent piece, shifts into an enigmatic, ritualist texture and concludes with metal overtones. «The Asylum’s Guilt» intensifies the drama but with strong melancholic veins that suggest «the impotence of mental health care», and lets Halvorson, cellist Roberts and clarinetist Noriega sing its delicate, fragile melody. The chamber, swinging «Eschatology» flirts with bebop tunes, from Charlie Parker’s iconic «Ornithology» to trombonist Curtis Hasselbring’s recent «Scatology» (Dunn’s played this piece on Hasselbring’s The New Mellow Edwards, Skirl, 2008), highlighting, again, the idiosyncratic voices of Halvorson and Smith. The last piece «Thaumaturge» is based on a bass line in 9/4 Dunn penned years ago, now the skeletal, repeating line of a simple and vulnerable melody choreographed for the whole septet.
Fortunately, no esoteric ceremonies are needed in order to enjoy Dunn’s one-of-a-kind musical vision.
Eyal Hareuveni
……….
Bassisten Trevor Dunne blir regnet som en av rebellene innenfor den amerikanske, improviserte musikken. Han ble født i 1968 i det han selv beskriver som «a fine line between hippies and rednecks behind the redwood curtain». Han startet å spille klarinett, men da storebroren kom hjem med en singel med Detroit Rock City, endret livet seg totalt. Han gikk i skole på EHS, som hadde mottoet «Svin lever i søppel, tømmerhoggere lever i stolthet». Og da han var ferdig der startet han bandet Mr. Bungle. Han ble uteksaminert fra Humbolt State University i 1990, etter å ha studert komponister som Harry Partch, Iannis Xenakis, Alban Berg, Igor Stravinksy, Gustav Mahler, Bach med flere.
I 2000 flyttet han til Brooklyn, hvor han, etter hvert, fant seg til rette i det kreative, improviserende musikkmiljøet, og for tiden spiller han sporadisk i flere band som Endangered Blood, Dan Weiss’ Starebaby, SpermChurch og ulike prosjekter under ledelse av John Zorn (Nova Quartet, Brian Marsella Trio, Asmodeus). Noen ganger også med Wendy Eisenberg, The Melvins, Kris Davis og Oliver Steidle. Han skriver også musikk for film, Trio-Convulsant, et singer/songwriter hjemmeinnspillingsprosjekt og et stykke for høy, forsterket solobass.
Hans nyeste prosjekt, séances, med Trio Convulsant, med gitaristen Mary Halvorson og trommeslageren Ches Smith, som faste medlemmer, og med Carla Kihlstedet på bratsj og fiolin, Oscar Noriega på bassklarinett og Bb-klarinett, Mariel Roberts på cello og Anna Webber på alt- og c-fløyte, tar han oss med inn i en verden av mystikk og surrealisme.
Hovedbudskapet kan være at «for å kunne vitne må man tro det man ser, og tro er selvfølgelig subjektivt. Kunnskap er i hovedsak tro. Og fleksibiliteten i menneskelig hukommelse, våre blinde flekker (enten de er empatiske eller optiske) og vår store fantasi gjør ikke sannheten lettere å forstå». Men ideen til prosjektet kan like gjerne være noe helt annet. Men at det har med de mørkeste tidene i den menneskelige historien, er det ingen tvil om. Så skal man gå inn i denne musikken, føler jeg det er viktig at man forbereder seg, ikke er altfor tungsindig når man setter på platen, og går til «verket» med åpent sinn.
Men det starter på en måte litt positivt med Webbers fløyte. Men det varer ikke lenge før de tyngre elementene kommer inn, med Halvorsons heftige gitar, Smiths fine trommespill og Dunnes tunge bass. Og herfra og ut er dette et kollektiv som hele veien serverer relativt tung, improvisert musikk, som er utrolig spennende å lytte til.
Dunn er hele veien drivhjulet i bakgrunnen sammen med Smiths trommer, under gitar, fiolin/bratsj, cello og fløyter, og selv om grunnelementene er relativt tunge og rocka, er det fantastisk musikk som fremføres. Kihlstedts spill på bratsj og fiolin er strålende sammen med Webbers fløyter som hele veien ligger og nærmest svever som «den gode fe» over klarinetten, celloen, gitaren, bassen og trommene, og gjennomgående er dette heftig og råtøff musikk som både er strukturert, fri, interessant og spennende. Og i de partiene hvor Halvorson får «tre fram i lyset» er dette fri improvisasjon av beste merke, som i den fine «Saint-Médard».
I de fleste «sekvensene» er det Dunn som setter i gang det hele med sitt råtøffe bass-spill, før de andre kommer inn og fargelegger, gjør et slags tema, og bygger ut melodiene slik nesten bare denne gjengen kan.
Jeg føler at Dunn har mye til felles med en annen favorittbassist, William Parker. Og det gjelder både måten han komponerer på og hvordan bassen låter og plasseres inn i helheten. Hør bare på tredjesporet, «Restore All Things», hvor Halvorson for øvrig leverer en «himla» tøff gitarsolo, og hvordan bassen styrer hele låten på eminent vis. Og fjerdesporet, «1733», som kanskje er den frieste improvisasjon på plata, hvor mye tyder på at året 1733 ikke akkurat var det beste. I «The Asylum’s Guilt» får jeg en slags følelse av noen av de psykedeliske rockebanda som regjerte for en del år siden, som vi fikk på noen av de førtse platene til Yes og Genesis, før de ble altfor opptatt av å tjene masse penger. Men hele veien med frijazzen og den improviserte musikken som ledesnor. Det er noe i lydbildet som påminner om rockebanda, men det som fremføres er 2022 slik disse musikerne fremfører det. Her spiller Noriega bassklarinett over de enkelte musikernes innspill, noe som fremkaller strålende musikk og kommunikasjon. Og Halvorsons gitarspill er glimrende sammen med bass og trommer.
I «Escahatology» møtes bratsj og bassklarinett i starten, før de havner inn i en bop-sekvens som kunne vært oppjustert fra tidlig 60-tall, før vi plutselig er i 2022 med heftige korte og tøffe riff under det strålende bassklarinettspillet til Noriega. Her kommer det godt fram at Dunn har et nært forhold til den beste musikken fra tidlig 60-tall, og Jimmy Giuffre dukker opp, samtidig som noen av prosjektene gitaristen Jim Hall var involvert i, selv om Halvorsons råtøffe gitarsolo her, kanskje kan ha en anelse Hall langt bak i inspirasjonsdelen av hjernen, men hvor det er hennes eget, vidunderlige spill som er toneangivende i soloen hennes.
Så avslutter de med «Thaumaturge», hvor Dunn igjen innleder og inviterer de andre inn i herligheten. Dette er en låt Dunn skev for lenge siden i 9/4, som her blir utviklet og spilt, nesten som avslutninmgsvalsen på The Bands mesterlige «The Last Waltz» gjort i jazzversjon av noen av de mest kreative og dyktige musikerne vi har i dag. Og er en avslutning som ser framover fra vår mørke fortid, og øyner et håp om at menneskeheten en gang skal få oppleve bedre tider. Men fikk han rett? Det får tiden vise.
Dette er en innspilling som ville gått rett inn på John Zorns selskap Tzenik, så hvorfor den ikke er der, aner jeg ikke. Men at Pyroclastic Records har tatt taka i det, og gitt det ut, skal de ha all honnør for. For dette er vel noe av det mest kreative og mest spennende jeg har hørt på svært lenge.
Storslagent!
Jan Granlie
Trevor Dunn (b), Mary Halvorson (g), Ches Smith (dr, timpani, conga), Carla Kihlstedt (viola, vio), Oscar Noriega (bcl, cl), Mariel Roberts (c), Anna Webber (afl, c-fl)
