Jeg vet ikke hvor mange som husker Norges bidrag til Melodi Grand Prix i 1980. Men skal man følge den samiske musikken derfra, via blant andre Mari Boine, og fram til Tundra Electro, så har det ikke bare gått en del år, men det har også skjedd mye med musikken.
Tundra Electro er et av de seneste prosjektene innenfor sjangeren joik, men dette er joik flettet godt sammen med nyere electronica, selv om intrumentsammensetningen i utgangspunktet ser relativt tradisjonell ut. Vi møter joikeren Ingá-Máret Gaup-Juuso, fløytisten Patrick Shaw Iversen, som også trakterer elektronikk, fiolinisten Harpreet Bansal og trommeslageren Kenneth Ekornes, som også trakterer elektronikk.
Bandet ble startet av Ingá-Máret Gaup-Juuso og fløytisten Patrick Shaw Iversen i 2016, etter et ønske om å videreutvikle et samarbeide de startet på en turné gjennom India, Nepal og Bangladesh. Bandets sound kombinerer Gaup Juusos kraftfulle joik med elekronica, klassisk indisk musikk og improvisasjon, og repertoaret består av musikk skrevet av Shaw Iversen, gamle tradisjonsjoiker og nye joiker og tekster av Gaup-Juuso.
Og det er 10 spennende joiker og sanger vi får servert. Det meste er sentrert rundt joiken, og elektronikken spiller en viktig rolle, sammen med Ekornes’ trommer og perkusjon. Viktig er også Shaw Iversens mange fløyter, som glir nærmest sømløst inn sammen med elektronikken, som var de en del av det. Det jeg savner mest er vel egentlig mer indisk fiolin i helheten. Fiolinen er der, vi hører den, men jeg synes den kommer litt for langt bak i lydbildet.
For en del år siden kom det noen plater med den indisk/britiske vokalisten Sheila Chandra og bandet Monsoon, som hun var involvert i. Og de gjorde en del spennende ting med den klassiske, indiske musikken som utvidet manges syn på musikken fra den gamle, britiske kolonien. Og musikken vi får høre med Tundra Electro har mange felles trekk med den musikken Chandra og Monsoon ga oss, selv om det i utgangspunktet var indisk, mens vi her får en slags form for nyjoik. Men det er noe med tilnærmingen til elektronicaen, fløytene og trommene som er sammenlignbare. Og spesielt der hvor fløyter og fiolin finnes langt framme i lydbildet.
Men allikevel føler jeg at det er noe jeg savner på platen. Kanskje synes jeg de ti låtene blir litt for like i uttrykk og dynamikk? Jeg vet ikke. Kanskje kunne man fått noen utagerende trommeløp fra Ekornes, som hadde brutt rytmen i elektronikken? En variasjon som i det åttende sporet, «Standing Rocks» hvor det kommer inn noen barnestemmer, som er med på å endre noe av dynamikken, men ikke nok.
De har kalt platen for «Eanan Gamáda / Earth Shaking», men jeg og verden trenger kanskje mer shaking i disse trøblete tider. Og det kunne gjerne Tundra Electro gitt oss, hvis de hadde turt å boltre seg mer i studio.
Men musikken er fin. Musikerne vet hvor de vil med musikken, og alle gjør en fin innsats for å fremheve Gaup-Juusos fine stemme.
Jan Granlie
Ingá-Máret Gaup-Juuso (joik, v), Patrick Shaw Iversen (fl, elec), Harpreet Bansal (vio), Kenneth Ekornes (dr, elec), Qafka Ainun’nas Syifa (v), Thep Adhwa’Surya Shaw Iversen (perc)
