På skive

ULLÉN / WILLIAMSSON / CARLSSON

«Slow Dance»
BANDCAMP

Det er ytterst sjelden at vi på salt peanuts* anmelder digitale produkter og utgivelser, men når den svenske pianisten Lisa Ullén velger denne måten å distribuere sin musikk på, så har vi egentlig ikke noe valg. Man sann mine ord: dette blir ingen vane!

Vi er vant til å høre Ullén i stort sett spennende formater og former. Enten solo,   i duoformat med bassisten Nina de Heney eller i Anne Högbergs utsøkte Attack!-band. Så vi var svært spente på hva vi kunne vente oss, når hun nå har gått i kompaniskap med bassisten Joe Williamson og trommeslageren Erik Carlsson.

Williamsson er en bassist som de siste årene har dukket opp i en rekke spennende, svenske og internasjinale konstellasjoner. Vi har hørt han med Ståhls Trio, Mats Äleklint Quartet, Tobias Delius Quartet, Tristan Honsinger This, og han har vært med på plater med Eugene Chadbourne, Tony Buck og David Stackenäs, for å nevne noen få.

Trommeslageren Erik Carlsson, er også en musiker som har markert seg på det svenske jazzkartet de senere årene. Vi har hørt han med Sweedish Azz, Festen, og Martin Küchen, og han er en trommeslager man ringer til når det kreves kreativt trommespill.

Vi får fire strekk, som starter med «Line», og om vi har skrevet nærmest panegyriske anmeldelser av kvinnelige pianister som Kaja Draksler og Eve Risser her tidligere, så bør ikke lovordene sitter noe hardere etter å ha lyttet på Ulléns samarbeid med Williamsson og Carlsoon. For dette er strålende fra første til siste tone.

Stilmessig ligger hun litt i det samme landskapet som Draksler og Risser, og med røttene godt plantet i den avantgardiske pianojazzen fra 60- og 70-tallet. Det er en del Cecil Taylor i spillet hennes, men nesten like mye tidlige Paul Bley og de andre som eksperimenterte på loftene i New York på 60-tallet, eller svenske Sten Sandell, som også dukker opp i bakhodet innimellom. Og i motsetning til mye av det man har hørt fra for eksempel Cecil Taylor, føler jeg det er mye mer struktur over spillet til Ullén. Og den litt melankolske stemningen i åpningssporet fascinerer kraftig.

I andresporet, «Can», føler jeg at de eksperimenterer enda mer, og at Williamsson og Carlsson er enda mer til stede. Dette er en frittgående ballade, hvor det er kommunikasjonen mellom de tre som er viktigst.

Denne går direkte over i «Solid», som viderefører og nesten sammenfatter det vi har hørt på de to første «strekkene». Her er Ullén i front og briljerer stort med utsøkt og kreativt spill.

Så avrunder de dette «settet» med «Jello», som åpner med noe som kan være en hyllest til de riktig «gamle» jazzpianistene, hvor Ulléns spill er en forlengelse av mange av pianistene fra Jelly Roll Morton, og fram til Cecil Taylor. Og det er nesten som om dette kunne vært spilt av salige Misha Mengelberg i en heftig triosammensetning.

Jeg synes de tre virkelig har funnet tonen på denne innspillingen. Ulléns utsøkte pianospill, som tar oss med på en reise inn i den moderne pianojazzen, i et helt annet landskap enn det man (nesten) forventer fra en «skandinavisk» pianist, som ofte beveger seg inn i det litt nasjonalromantiske landskapet, hvor europeiske jazzanmeldere nesten går seg bort i landskapsmessige klisjeer. Her får vi derimot pianospill som hever seg over det naturskjønne, og beveger seg inn i helt andre landskap, som like gjerne kan være en storby eller et annet univers. Og det er dette som gjør Lisa Ullén til en strålende pianist. Hun hever seg rett og slett over det «mange» andre skandinaviske pianister gjør, og presenterer en musikk som utelukkende er hennes egen.

Og bak følger Williamsson og Carlsson henne til døren. Williamsson med tett og fint spill som er med på å gjøre henne enda bedre, og Carlsson med ytterst lydhørt, deilig og fritt spill på trommene.

Dette er blitt en plate som burde finnes både på LP og CD. Men kanskje er det et resultat av de korona-tider vi lever i, hvor mye er blitt stilt på vent, også i Sverige. Men det er musikk jeg mer enn gjerne hører live på for eksempel Klub Primi, eller som bør slippe til på de fleste klubber og festivaler rundt om, hvor man er interessert i å strekke musikken litt lenger.

Deilig og forfriskende!

Jan Granlie

Lisa Ullén (p), Joe Williamsson (b), Erik Carlsson (dr)

Du finner platen HER

Skriv et svar