Unamna er en samling norske folkeviser fremført av tre av Norges ledende folkemusikkutøvere. Edvard Grieg arrangerte akkurat de samme folketonene i sitt opus.66, 19 norske folkeviser. Men de tre kvinnene vi møter på denne innspillingen gjør disse visene til noe helt annet enn det Grieg gjorde i sin tid. Det var kvinnene som ga disse folkevisene videre til neste generasjon, og som er viktige inspirasjonskilder for trioen Løvlid, Hytta og Nyhus, som har formet folkevisene i sitt eget, særegne, musikalske språk.
Kameratene Edvard Grieg, Frantz Beyer og Julius Röngten ferierte i norske bygder og fjell, og plukket opp sanger som de tok med seg hjem og inn i sin musikk. De lærte sanger av kvinner som jobbet på turisthyttene i Jotunheimen og andre steder de besøkte på sine sommerferier. Men det har vært vanskelig å spore opp hvem disse kvinnene var. Tradisjonsbærerne er ikke navngitt, med unntak av Gjendine Slålien som Grieg fikk et livslangt vennskap med.
Unni Løvlid vokste opp i Hornindal i Sogn og Fjordane. Interessen for folkesang fikk hun fra sin mor, Oline Roagnhild Løvlid som har samlet inn mye tradisjonsmusikk fra Nordfjord. Etter tre år musikklinjen på Firda videregående skole fra 1992 til 1995, gikk Løvlid på Toneheim folkehøyskole på Hamar. Siden begynte hun på Norges musikkhøgskole, hvor hun tok hovedfag i musikk. I 2006 ble Unni kåret til årets folkemusiker på Folkelarm, og hun var den første som fikk denne prisen. I 2007 fikk hun Gammleng-prisen i klassen folkemusikk, og samme år fikk hun også Spelemannsprisen i samtidsmusikk for utgivelsen Draumkvedet av Arne Nordheim. I 2015 vant hun Landskappleiken i Vokal kl. A. I 2018 ble Løvlid ansatt som leder for folkemusikkseksjonen på Norges musikkhøgskole.
Anne Hytta kommer fra Sauland i Telemark og har hardingfele som hovedinstrument. Hun har gått i hardingfeleopplæring hos blant andre Einar Løndal (1914-2005) og Knut Buen (1948 -). Hun skriver og arrangerer ny musikk i skjæringspunktet mellom folkemusikk, samtidsmusikk og andre modale folkemusikk-tradisjoner. Hun utga sitt første soloalbum, Dag, kveld, natt i 2006, og albumet Draumsyn i 2014. I 2017 ga hun ut sitt tredje album, Strimur, og fikk for det Folkelarmprisen i klassen solo og Spelemannprisen 2017 i klassen folkemusikk/tradisjonsmusikk. Hun ble samtidig nominert til Spellemannprisen sammen med Øyunn Groven Myhren som medlemmer av Sogesong for albumet Så vide fara dei Lindarord, og under Folkelarmprisen 2018 ble hun kåret til årets folkemusiker. Hovedprosjektet ved siden av solospillet er trioen Slagr, som Hytta grunnla i 2003. Trioen har skrevet og framført to bestillingsverk, det siste, «straum, stille», ble framført på Osafestivalen på Voss i 2008. I 2007 gav de ut debutalbumet Solaris, og de har senere gjort flere innspillinger, blant andre Dirr, som kom på Hubro i 2018 (anmeldt HER), og Linde, på samme selskap, som kom tidligere i år (anmeldt HER). Hytta er en erfaren utøver innen internasjonale tradisjonsmusikkprosjekter, og har arbeidet med tradisjonsmusikere fra en rekke land.
Ingfrid Breie Nyhus kommer fra Oslo og er trioens pianist og harmoniumspiller. Hun er aktiv innenfor klassisk musikk, samtidsmusikk og folkemusikk, og har studert klaver ved Norges musikkhøgskole, Sibelius-akademiet i Helsinki og Hochschule für Musik und Teater Hannover. I 2005 var hun den første til å motta Den norske solistpris, da den ble ut delt for første gang under Festspillene i Bergen. Hun har fått musikken inn fra start, og er datter av folkemusikeren Sven Nyhus og søster av fiolinisten Åshild Breie Nyhus. Sammen ga de tre ut albumet Tre Nyhus på plateselskapet Heilo i 2005. Sammen med søsteren har hun gitt ut albumene Edvard Grieg: Slåtter Opus 72 i 2007, og Halvorsen – Kvandal – Nyhus i 2016. Begge albumene ble nominert til Spelemannsprisen i 2007 og 2016 i klassen klassisk musikk.
Hun har ut gitt soloalbumene Abstraction in Folk Art med verker av Asbjørn Schaathun, Lasse Thoresen og Øyvind Torvund, og Stille-stykkje med verker av Olav Kielland og Erik Dæhlin. I 2015 ga hun ut Slåttepiano, med egne versjoner av slåttemusikk for klaver. Albumet ble nominert til Folkelarmprisen i 2016 i åpen klasse. I 2021 kom oppfølgeren Slåttepiano II på LabLabel (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/ingfrid-breie-nyhus/), som hun ble nominert til Spelemannprisen 2021 i klassen TONOs komponistpris.
Unamna inneholder 16 norske folkeviser som alle fremføres på deres særegne måte, men hele tiden er det det inderlige i den vokale, norske folkemusikken som fører an. Og Løvlid stemme er som skapt for fremføring av disse. Og hardingfelespillet til Hytta er med på å gjøre dette til noe Grieg aldri hadde tenke var mulig. Hun har en nesten «indisk» måte å tolke melodiene på, og denne blandingen av det vokale og det nesten meditative felespillet, som vi blant annet får i åpningssporet «Siri Dale-visa» (fra Sunnmøre og Årdal) gjør musikken til deres egen. Og her er Breie Nyhus sitt pianospill meditativt og nesten kun basert på nedlegging av akkorder som kryder de andres vokal og felespill på en fremragende måte.
Vi får en blanding av lengre tolkninger av folkevisene og kortere strekk, og hele veien skaper de en «ny» folkemusikk som, muligens, noen av de mest konservative folkemusikktilhengerne vil rynke litt på nesen over, men jeg er overbevist om at dette er veien å gå for å fornye og videreutvikle den norske folkemusikken.
I tredjesporet, «Huldri rop på kjerring i li» (fra Lom), får vi en pludrende vokal i starten over litt unge pianotoner, og her tar de Griegs opptegnelser inn i et samtids- og frittgående improvisasjonslandskap som fascinerer, før vi i «I Ola-dalom, i Ola-tjønn» (fra Øystre Slidre), får en ettertenksom ballade som tolkes nakent og usigelig vakkert.
I «Kalven dansa / Dei svartbrune hestar» (fra Lom og Turtagrø) starter det hele med Breie Nyhus på harmonium, og msamtidsmusikken og frijazzen er langt framme
Og slik fortsetter det med utrolig vakre tolkninger, og, ikke minst originale tolkninger av Griegs oppsamlinger. De tre musikerne har funnet sin helt særegne stemme å tolke musikken på, som har folkemusikken som basis, og så gjør de visene med sterke innslag av samtidsmusikk og jazz, som er utrolig vakkert.
Hyttas hardingfelespill er fremragende hele veien, og hun er den som trekker samtidsmusikken inn i sammenhengen, noe hun gjør på en strålende måte. Breie Nyhus er en pianist som ikke overdriver i spillet. Men der hun kommer inn er hver tone essensiell for helheten. Hør for eksempel på det enkle spillet i «Bådnlåtar» (fra Ryfylke). Himmelsk effektivt. Og over, under, foran og bak troner Unni Løvlid med sin fantastiske stemme som er skapt for denne musikken. Man kan høre det på noen vokalister særlig fra Irland, hvor stemmen passer perfekt inn i den tradisjonelle, irske musikken. Akkurat det samme gjør stemmen til Løvlid i disse 16 visene. Hun kunne nok ikke vært hverken en ren pop- eller rockevokalist eller for den sakens skyld – en ren jazzvokalist. Men hun har en stemme som passer perfekt inn i den musikken vi får servert her, og er hovedgrunnen til at dette er blitt en usigelig vakker og spennende plate.
Og det at de med utgangspunkt i noe Edvard Grieg samlet for over 100 år siden, på en fantastisk måte har gjort aktuelt også i 2022, er imponerende. De har ikke forsøkt å «kopiere» de versjonene Grieg samlet, men de har gjort låtene til sine egne. Noen er gjort relativt «streit», som hardingfeleslåtten «Slått (i morgon, Astrid), som Hytta fremfører med litt harmonium-bidrag fra Breie Nyhus, og «Lokker» (fra Lom og Lyster), som Løvlid fremfører på en fremragende måte, og avslutningen, «Gud fader mig så underlig», som Grieg valgte å avslutte sitt opus med, og som er mer kjent som «Gjendines bådnlåt» er den perfekte avslutningen. Denne visa har flere historier. Og i informative og gode coverteksten kan man lese at «I 1948 ga Peder Mathissøn Offvid, en bonde fra Innherrad i Nord-Trondelag, ut den første salmeboka av en norsk forfatter – Aandens Glæde (1648) i København. I denne boka finner man «En Vugge-Vijse. Siungis som: In Stadio Laboris, &c. Gjendine Slålien brukte noen av versene i sin versjon av låta». Og i den versjonen vi får servert her, får vi hele teksten slik den var i utgangspunktet, før den startet sin «egen reise».
En fantastisk innspilling, som tar den norske folkemusikken flere hakk videre, og som kommer til å bli spilt i heimen til CDen er utslitt.
En innspilling som gjør deg varm i sjela!
Jan Granlie
Unni Løvlid (v), Anne Hytta (hardanger vio), Ingfrid Breie Nyhus (p, harmonium)
