Mannen som går under navnet Verdensmannen er Ketil Thorbjørnsen, en original og ytterst dyktig sanger og musiker fra Høyanger langt inne i Sognefjorden i Vestland fylke. Han har ikke så veldig mye med jazz å gjøre, selv om saksofonisten Karl Seglem er med på utgivelsen «Livsvitne». Her er det mer visesang, litt rocketendenser, bitte litte grann jazz og litt pop. Han debuterte med plate i eget navn i 2015, og i 2015 kom oppfølgeren «Vi Treng Trøyst», før den vanskelig tredjerunden med «Elden Inni» kom i 2019.
Nå er han ute med nok en langspiller, og i førstelåta, «Lenger ut» får jeg klare assosiasjoner til trønderbandet Dum Dum Boys og låten «Splitter pine», en av de norske rockelåtene som har surret og godt flest ganger på norske platespillere siden den kom ut i 1989. Og jeg synes Verdensmannen har en utmerket stemme som passer perfekt til denne musikken. Andresporet, «Limte hjarte» har litt Tom Waits i seg, samtidig som jeg får en følelse av svenske Lars Demian of hans fremragende og oversette plate «Man får vara glad att man inte är død» fra 1994.
Og slik fortsetter denne platen med akkurat passe rusten vokal, fremført på dialekt, slik de snakker et godt stykke inne i Sognefjorden. Og med seg på platen har han et «hold» som matcher denne musikken på en fin måte. Vi legger merke til gitarspillet til Steinar Karlsen, trommespillet til Øyvind Haga og bass-spillet til Ørjan Lindborg, som fungerer godt sammen med Verdensmannens stemme. Og den fine «Kva er det med deg» er en pop-perle av dimensjoner. Og «Naturen» tar oss med rett inn i landskapet til bandet rogalendingene i Kaizsers Orkester, fra deres første album. Og avslutningen «Livsvitne» er en norsk viseperle som kan komme til å bli en gjenganger på radiokanalene.
Tekstene omhandler livet slik det fortoner seg innerst i en fjord på Vestlandet. Det vil si at de ikke omhandler altfor mange store verdensspørsmål, men tar for seg dagliglivets små og store hendelser, og hva som foregår i «topplokket» på en herre inni fjorden, som sliter med det de fleste andre gjør på slike steder. Og musikken holder i lange baner, både på bygdefester fra Hyllestad langt ute i Sognefjorden og helt inn til Årdalstangen, hvor jeg er overbevist om at alle kan tekstene, og på Nynorske litteraturdagar og andre mer «seriøse» festivaler over det meste av Vestlandet.
Men det Verdensmannen gir oss er mye mer enn det. Det er rockemusikk for folket, som folk over hele Norge vil elske, og kjenne seg igjen i.
Det eneste jeg egentlig har å utsette på platen er at tekstene, som i likhet med melodiene er gjort av Verdensmannen Ketil Thorbjørnsen. ikke medfølger, for eksempel på LP-posen, slik vi fikk det i LPens glanstid.
En strålende utgivelse, et godt stykke unna det vi vanligvis anmelder på salt peanuts*. Men siden mottoet vårt er å skrive om sterk musikk i de fleste sjangere, så bør faktisk Verdensmannen med. For dette er en strålende, deilig og fin plate vi kan kose oss med lenge, og kanskje står vi en dag og «headbanger» foran scenen på en bygdefest i Sogn, og synger med i alle låtene til Verdensmannen. For dette er musikk det er veldig lett å bli fryktelig glad i.
Jan Granlie
Ketil Thorbjørnsen (v, g, bjo), Øyvind Aga (dr), Ørjan Lindborg (b), Steinar Karlsen (g, bjo, farfisa), Terje Norevik (keys), Karl Seglem (ts), Alf Magne Hillestad (per, v, prog), Lars Jemterud (v), Marta Igelkjøn (melodica), Sigyn Øren (cor, flh), Kacper Mateja (bs)
