På skive

VERONICA SWIFT

«This Better Earth»
MACAVENUE, MAC1177

Den relativt unge, amerikanske vokalisten Veronica Swift, vokste opp i Charlottesville, Virginia med musikalske foreldre. Faren, pianisten Hod O’Brien og moren, vokalisten Stephanie Nakasian. Hun spilte inn sitt første album, «Veronicas House of Jazz», da hun var ni år gammel. Og i tillegg til å opptre med foreldrene, sang og spilte hun trompet med Dave Adams’ «The Young Razzcals Jazz Project», som ga henne muligheten til å opptre på Telluride Jazz Festival. Etter å ha gitt ut sitt andre album, «It’s Great to Be Alive», da hun var 11 år gammel, fortsatte hun å opptre på store arenaer som blant annet Dizzy’s Club Coca-Cola på Jazz at Lincoln Center i New York City. Etter videregående gikk hun på University of Miami, hvor hun tok sin bachelorgrad i 2016. Før collegeutdannelsen konkurrerte hun i 2015-utgaven av «Thelonious Monk International Vocal Competition», der hun ble nummer to.

To år senere flyttet hun til New York City for å dyrke karrieren, og hun har siden opptrådt og/eller turnert med en rekke jazzartister, så som trompetistene Wynton Marsalis og Chris Botti, og pianistene Benny Green, Michael Feinstein og Emmet Cohen. «This Bitter Earth», er oppfølgingen av hennes Mack Avenue-debut fra 2019, «Confessions». Plateselskaper sier at den forrige platen var som å bla i hennes personlige dagbok, hvor den 27 år gamle sangeren, så på alt som var galt i verden, og USA i særdeleshet. På oppfølgingen, har hun hatt en idé om å lage en sangsyklus rundt temaer som sexisme, misbruk i hjemmet, miljøspørsmål, rasisme, fremmedfrykt og farene ved «fake news». Hun har samlet materiale som dekker flere sjangre, inkludert jazz, amerikanske musikaler og moderne indierock, men det er hennes evne som jazztolker man først og fremt legger merke til på platen.

Hun har med sitt mer eller mindre faste band, bestående av pianisten Emmet Cohen, bassisten Yasuchi Nakamura og trommeslageren Bryan Carter, pluss at hun har invitert med noen andre musikere for å lage denne platen så perfekt som mulig.

Før jeg satte på platen første gang, tenkte jeg a dette var nok en av de mange «pop-jazz»-platene som vi blir overlesset av. Men allerede fra første tone, hvor pianisten legger ned noen rolige akkorder før Swift stemme kommer inn, vet vi at dette blir noe annet. De starter med Clyde Otis’ ballade «This Bitter Earth», og salige Radka Toneff dukker umiddelbart opp i bakhodet. For det er noe med intensiteten og stemmeleie som ligner litt på Toneff. Hun fortsetter med Lee Adams og Charles Strouses «How Lovely to Be a Woman», hvor hun fjerner seg fra Toneff og er mer over på de store «showscenene» i USA. Men låten er sterk nok, selv om det musikalske ligger i et mer «publikumsvennlig» landskap, før vi får Rogers og Hammersteins «You’ve Got to Be Carefully Tonight»

Deretter får vi komposisjoner av Gershwin (den fine «The Man I Love»), Bob Dorough («You’re the Dangerous Type»), Robert og Richard Sherman («Trust in Me»), Carole King («He Hit Me (And It Felt Like a Kiss»)») i en nydelig og avkledd versjon, Lionel Bart («As Long as He Needs Me» som er en perle av en ballade, Jimmy Van Heusen og Sammy Kahn («Everybody Has the Right to Be Wrong»), Russ Columbo, Clarence Gaskill og Leo Robin («Prisoner of Love») i en fin og slepen versjon, og David Frishberg («The Sports Page»), før de avrunder med Amanda Palmers «Sing», som gir et slags håp for menneskeheten. Og hele veien tror vi virkelig på Swift i det hun synger.

Hun er en glimrende balladetolker, og i «Getting to Know You» får vi en strålende versjon hvor hun befinner seg godt inne i den amerikanske vokaltradisjonen, og er helt på linje med tidligere storheter.

At hun bruker mer eller mindre kjente standarder for å få fram sine oppfatninger av de problemene en kvinne i dagens USA (og også en rekke andre steder i verden) opplever, er en fin måte å fremføre sine budskap på. Og når det kommer fra en såpass sikker og skolert artist som Swift, som også har et relativt stort navn blant de yngre generasjoner, vil kanskje flere komme seg opp på barrikadene for å kjempe for et bedre samfunn.

Swift har et strålende band med seg, som, riktignok, i hovedsak er med for å fremme hennes vokale prestasjoner, og vi får flere fine solier, og i ensemblespillet understøtter de Swift på en fin måte. Og å trekke inn noen strykere i bakgrunnen på noen låter, er bare rett og rimelig i de låtene hun har valgt.

Jeg synes Veronica Swift har laget en flott plate i den tradisjonelle vokaltradisjonen. Jeg har omtalt hennes utmerkede stemme i balladene, men når låtene går raskere, og vi får en følelse av å befinne oss på en av de mer mondene spillestedene i USA, fungerer hun perfekt med stålkontroll og med stor selvsikkerhet. Hør bare på «You’re the Dangerous Type», hvor hun «scatter» som om hun aldri har gjort noe annet, og beviser at hun også takler denne type jazz på en fremragende måte. og når hun avslutter med den nydelige balladen «Sing», er det mye som tyder på at det vil bli en god dag.

Jan Granlie

Veronica Swift (v), Emmet Cohen (p, celeste), Yasuchi Nakamura (b), Bryan Carter (dr), Aaron Johnson (as, fl, bfl), Armand Hirsch (g), Steven Feifke (v), Ryan Paternite (v), Will Wakefield (v), Stone Robinson Elementary School Choir, Walton Middle School Girls Choir, Lavinia Pavlish (vio), Meltar Forkosh (vio), Andrew Griffin (viola), Susan D. Mandel (c)  

Skriv et svar