Vokalisten og pianisten Vidya, eller Vidja-Liselotte Sundberg, som er hennes egentlige navnm, er født i Pune i India og er vokst opp i Gävle i Sverige. Hennes forrige innspilling, «Peace Play» fikk gode omtaler i svensk presse.
På hennes ny innspilling samarbeider hun med bassisten, gitaristen og keyboardisten Putte Johander og trommeslageren Jon Fält, pluss at de har invitert med trombonisten Markus Ahlberg og fiolinisten og bratsjisten Lisa Rydberg på noen spor.
Etter et liv hvor hun hele tiden har lengtet etter sin mor, fant hun henne endelig i Shanta i India for en stund siden. Den reisen og den lengselen, letingen og at hun til slutt fant henne, er utgangspunktet for musikken på dette albumet. Derfor blir det også et svært personlig album, noe som både kan være en fordel og en ulempe når musikken skal spres ut til folklet, som kanskje i mange tilfeller ikke kjenner bakgrunnen.
Og de starter med «Change the World» med innstendig vokal fra Vidya og et ytterst drivende og pågående trommespill fra Fält. Gjennomgående trakterer også Vidya piano og keyboards, og med vokalen og pianoet i front, blir dette nesten mer et singer/songwriter-album enn noe som kan regnes inn i jazz-kategorien.
Men hun skriver fine låter, og spesielt synes jeg andresporet, «The Reason» har fin utvikling og driv. Selv om den frie avslutningen gjør at låten endrer seg litt for mye. Men det er noe med stemmen til Vidya jeg ikke klarer å bli helt trygg på. Ofte synes jeg stemmen beveger seg helt i ytterkanten av det «rene», noe som gjør at musikken blir litt krevende å lytte til. Men blir man vant til det, så fungerer det. Ikke like utpreget som hos den amerikanske vokalisten Joanna Newsom, men litt i samme landskap.
Det kan godt hende at denne måten å synge på har sin bakgrunn i Vidyas indiske bakgrunn, hvor man «tøyer» stemmen og utfordrer våre vestlige ører?
Men etter å ha lyttet til denne innspillingen noen ganger, er det noe som skjer med oppfattelsen og hvordan, i alle fall jeg, tar imot musikken. Og jeg blir fascinert over hvordan hun på en ganske rett fram måte, fremfører musikken. Og medmusikantene Johander og Fält gjør hele veien en strålende innsats for å løfte musikken med «sprelske» og fine innspill.
Og hennes komposisjoner er spennende, og skiller seg relativt klart ut fra det meste man får fra andre svenske vokalister. Hun er en original stemme i den svenske musikken, og bare det skal hun ha stor kreditt for. I tillegg har musikerne gitt musikken fine, gjennomsiktige og fine arrangementer, og der hvor blåserne kommer inn, som er unisont teppe i bakgrunnen, blir dette variert og spennende. Og den relativt enkle låten «Michael» er en aldri så liten perle i den svensk/amerikanske viseskatten. og det enkle, men ytterst effektive mellomspillet med piano, bass og trommer i det åttende sporet, «My one and only love» er nydelig. Og avslutningen med kjærlighetssangen «Shantas sång» til hennes mor, er som hentet rett ut fra noe Georg Riedel kunne ha gjort for en av filmene rundt en av Astrid Lindgrens romanfigurer. Vakkert, enkelt, nakent og ustyrtelig vakkert.
Dette er blitt en plate man skal lytte seg gjennom noen ganger, før man kommer med noen klar konklusjon. Men gi den tid – for Vidya er en ytterst original artist, man skal gi tid. Og når hun først har trengt gjennom, er det nesten umulig å forlate denne platen, som på sitt beste er en perle, men så er det, selvfølgelig, noen sekvenser som ikke er like praktfullt gjennomført,. Men det finner man jo på nesten alle plater.
En original singer/songwriter-plate fra en spennende og uforutsigbar, svensk/indisk artist, som fascinerer, utfordrer, og som lager enkle, fine og spennende låter i et slags alternativt, amerikansk (svensk) landskap.
Jan Granlie
Vidya (v, p, rhodes), Putte Johander (b, g, keys, v), Jon Fält (dr, v), Markus Ahlberg (tb, tå, v), Lisa Rydberg (vio, viola)
