«Trio Grande» er debutalbumet til et helt nytt prosjekt som forener tre av de mest innovative, spennende og dyktige musikerne som arbeider innenfor den nyere jazzen i New York. Vi møter den britiskfødte saksofonisten Will Vinson, den israelske gitaristen Gilad Hekselman og den meksikanske, mangeårig Queens-bosatt trommeslageren Antonio Sánchez, i et tett og fint samspill gjennom åtte låter skrevet av hver av musikerne.
Trioen kom først sammen på byens legendariske klubb, Cornelia Street Café, og kjemien og spenningen var visstnok til å ta og føle på umiddelbart.
Hver av de tre musikerne har tatt med seg sin egen musikk inn i trioen, og er med på å «stemple» musikken som «sin», samtidig som de har tatt med seg kjennetegn fra deres egne band, prosjekter og komposisjoner inn i trioen, ofte slik at man kan kjenne igjen andre prosjekter vi har hørt de tre musikerne i tidligere.
Saksofonisten Will Vinson har gjort en viss karriere etter at han flyttet fra Lo0ndon til New York for noen år siden. Her har han spilt med en rekke musikere, så som Ronzalo Rubalcaba, Kurt Rosenwinkel, Ari Honig, Marcus Gilmore, Chris Potter, Kurt Elling, Lage Lund, Aaron Parks med mange flere.
Gitarist Gilad Hekselman har over lengre tid vært en stemme i noe av det samme miljøet som Vinson. Han har gjort ett par plater i eget navn, blant annet med Aaron Parks, og han har spilt med opmtrent det som kan krype og gå av jazzmusikere med tilhold i New York. Hasn har også vært å høre med Anat Cohen, Mark Turner, Dayna Stephens, Jeff Ballard, John Scofield, Ari Honig og Chris Potter.
Trommeslager Antonio Sanchez er en av New Yorks mest spennende trommeslagere. Han kom til byen i 1999, og markerte seg raskt som trommeslager for Pat Metheny, Chick Corea, Gary Burton, Michael Brecker, Charlie Haden og Toots Thielmans, for å nevne noen. Og ved siden av egne plateprosjekter, har han vært bidragsyter på en haug med andres plater.
For mange var nok dette samarbeidet en helt naturlig videreføring av deres egne prosjekter, og det er fin msikk vi får lytte til. Kanskje ikke den mest originale musikken, men ytterst gjennomført og laget på en måte som vil tiltrekke seg et stort publikum.
Sanchez’ åpningslåt, «Northbound», er et godt eksempel på hva de tre leverer musikalsk. Her er Sanchez trommer det bærende elementet, men vi får fint sopransaksofonspill fra Vinson og deilig gitarspill fra Hekselman. Men, som sagt, så er det Sanchez som bærer åpningssporet med delikat, oversiktlig og rytmisk deilig trommespill. De fortsetter med Helselmans «Elli Yeled Tov», hvor Hekselman er den førende, i en fin og lystig sak som rusler fint av gårde, og hvor kontrasten mellom Hekselmans gitarspill og Vinsons altsaksofonspill blir spennende. Og bak «leker» Sanchez seg med spennende rytmer.
Vinsons «Oberkampf» er neste, og de tre har fått presentert seg med hver sin låt. I starten høres denne låten nesten ut som en gammel, britisk poplåt, med akkurat passe fuzz i gitaren, før den beveger seg over i noe som godt kunne vært gjort av Bill Frisell, Pat Metheny eller kanskje kan man også høre enkelte elementer fra Terje Rypdal, særlig der hvor han spiller over seg selv i flere lag. Og det swinger deilig av låten, hvor Vinson overlater føringen til Hekselman for en stund. Men mot slutten er det Vinsons sopransaksofon som tar grep, og fører låten vel i havn. Deretter får vi Vinsons «Upside», som kanskje ligger litt for tett på Pat Methenys komposisjoner til at jeg lar meg overbevise altfor mye, og hvor Vinson spiller el.piano under Hekselmans fine gitarspill, før han finner fram altsaksofonen, og vi får nok en fin solo. Hekselmans «Scoville», vet man hvor kommer fra bare etter å ha hørt tre toner. Dette er Helselmans hyllest til gitarkollega John Scofield, selv om han bruker effektbokser som Scofield aldri ville «tatt i». Men siden Hekselman gjør det, så blir det heller in gen kopi av den godeste «Sco». Vi får nok en gang fint altsaksofonspill, og som alltid ligger Sanchez der bak med nydelig og rytmisk spill. Så får vi Sanchez’ «Gocta», som følger godt opp den litt rocka «Scoville», med litt svevende gitarspill og en låt som syder og koker såpass mye, at den godt kunne vært en av låtene på en Rypdal-plate. Deretter følger Sanchez’ «Firenze», hvor de tar det litt ned etter de to foregående, relativt rocka låtene. Kanskje er dette Sanchez’ opplevelse av den fine, men travle, italienske byen. Men i så fall tror jeg inntrykkene kommer fra en tidlig morgentur rundt i byen, før italienerne har stått o0pp og fått sin første espresso. En deilig låt hvor man legger merke til kommunikasjonen mellom de tre.
Så avslutter de med Hekselmans «Will You Let It», som er en svevende og vakker ballade, hvor igjen Rypdal dukker opp i bakhodet. Men kun på grunn av gitarspillet. Vinson spiller ytterst vakkert altsaksofon og bakerst understøttes de av en ytterst opplagt Sanchez. En nydelig avslutning på en variert og fin plate, som tar oss med påen musikalsk reise med mange forskjellige ingredienser.
Jan Granlie
Will Vinson (s, el.p), Gilad Hekselman (g), Antonio Sanchez (dr)
