Den amerikanske trompeteren Wadada Leo Smith ble født den 18. desember 1941 i Leland, Missisippi. Han begynte å spille trommer, mellofon og franskhorn før han satset på trompeten. Han spilte i forskjellige R&B-band og ble i 1967 medlem av AACM og var med å grunnlegge Creative Construction Company, en trio med Leroy Jenkins og Anthony Braxton. I 1971 startet han sitt eget plateselskap, Kabell. Dette året startet han også bandet New Dalta Ahkri, med musikere som Henry Threadgill, Anthony Davis og Oliver Lake. På 70-tallet studerte han etnomusikologi ved Wesleyan University, og spilte igjen med Anthony Braxton, i tillegg til at han gjorde en innspilling med Derek Bailey’s Company. På midten av 80-tallet ble rastafari og begynte å bruke navnet Wadada. I 1993 begynte han å undervise ved Cal Arts, en stilling han hadde til 2014. I tillegg til trompet og flugelhorn spiller han flere instrumenter som man mest forbinder med verdensmusikken, inkludert koto, kalimba og atenteben (ghanesisk bambusfløyte). Han har også undervist i instrumentproduksjon.
Komposisjonene hans bruker ofte et grafisk notasjonssystem som han kaller «Ankhrasmation», som han utviklet i 1970. I 1998 ga han og gitarist Henry Kaiser ut «Yo, Miles!», en hyllest til Miles’ elektriske periode på 1970-tallet. På dette albumet spilte Smith, Kaiser og en stor samling musikere coverversjoner og originale komposisjoner inspirert av Miles elektriske musikk. Oppfølgingen «Sky Garden» (utgitt på Cuneiform i 2004) og «Upriver» (utgitt i 2005) ble spilt inn med helt andre musikere. Begge bandsammensetningene inneholdt Michael Manring på bass. Smiths Golden Quartet (som han har gitt ut flere album med), og hvor han opprinnelig hadde med Jack DeJohnette på trommer, Anthony Davis på keyboard og Malachi Favors på bass.
I løpet av 2000-tallet spilte Smith inn album for John Zorn’s label Tzadik, Pi Recordings, og, ikke minst på finske TUM Records.
Og det er det finske selskapet som nå feirer Smith med ikke mindre enn to trippel-album. Det første, «Trumpet» er tre soloplater, innspilt i St. Mary-kirken i Pohja i Finland den 26-29. juli 2016, mens de tre andre er innspilt henholdsvis i West Orange i New Jersey den 27. mai 2016 (duo med trommeslageren og perkusjonisten Milford Graves), den andre er innspilt samme sted den 26. mai 29016 (duo med bassisten Bill Laswell), og den siste, også i New Jersey, den 11. og 12. desember 2015 (trio med Laswell og Graves).
Å utgi tre plater for solo trompet, som tilfellet er med boksen «Trumpet», er et ytterst vågalt eksperiment. Og man skal være temmelig opptatt av trompet for å «gå løs på» en slik boks. Men etter å ha lyttet gjennom de tre platene ett par, tre ganger, føler jeg at så godt som all musikken på de tre platene fortjener å bli utgitt.
Og han starter med en hyllest til Albert Ayler, som har fått tittelen «Albert Ayler», hvor man kan fornemme Ayler i trompetspillet. Det er noe med energien, samtidig som improvisasjonen er tilbakelent og fin. Deretter følger «Rashomon», en fem-delt suite, før vi får «Howard and Miles – A photographic Image», Metallic Rainbow (For Steve McCall)» og «Sauna – A Healthy Journey (For Petri»), som sannsynligvis handler om hans saunaopplevelser i Finland.
Den andre CDen starter med «Malik el-Shabazz and the Peolple of the Shahada», før vi får den fem-delte suiten «The Great Litany». Deretter følger flere hyllester. Først «Leroy Jenkins Violin Expressions» og «James Baldwin – No Name in the street; War» før andreplaten avrundes med «Amina Claudine Myers».
Den tredje platen starter med «Sonic Night – Night Colors (For Reggie Workman», før vi får de to fire-delte suitene «Discourses on the Sufi Path – A Rememberance of Dr. Javad Nurbakhsh» og «Family – A Contemplation of Love», før han avrunder med «Trumpet».
Og hele veien er dette inderlig vakker trompetmusikk. Og at Smith er i stand til å lage såpass forskjellig musikk kun ved hjelp av trompeten uten all verdens elektriske «pålegg», er imponerende. Men du skal være relativt opptatt av trompetspill for å komme deg gjennom alle tre platene i ett strekk. Innimellom synes jeg hans trompetspill beveger seg tett på en del vi har hørt fra Arve Henriksen, men ikke såpass tett at det blir en kopi.
Men det er ikke nødvendig å «presse» seg gjennom de tre platene i løpet av en «session». Man kan dele det opp i kortere sekvenser, noe som gjør lyttingen «enklere» for de fleste. Men jeg synes ikke det blir kjedelig eller ensformig en eneste gang i løpet av disse tre platene. Han har faktisk noe «å melde» hele veien. Og selv om han (nesten) hele veien spiller med sin klare og rene tone i hornet, klarer han å få lytteren til å «være til stede» hele veien. I tillegg er den fine lyden i kirkerommet i Pohja med på å gjøre disse tre platene til en (nesten) sakral opplevelse.
Den andre trippel-boksen er annerledes. Selvfølgelig fordi han får følge av andre musikere, og at lydbildet dermed blir litt annerledes.
Disse tre platene er tilegnet trommeslageren Milford Graves, som altså medvirker på den første og den siste av platene. Han forlot denne verden den 12. februar i år, etter å ha vært en av de store originalene innenfor den nyere, eksperimentelle musikken i en rekke år.
Og på den første platen i denne boksen, får vi Smith og Milford Graves i sju improviserte strekk, fordelt på suiten «Nyogo» i tre deler, før vi får Smiths «Baby Dodds in Congo Square», de tos «Celebrationg Rhythms» og «Poetiv Sonics», før de avslutter med Smiths «The Poet: Play Ebony, Play Ivory».
De sju strekkene viser to musikere som har et godt og nært forhold, og jeg vil hevde at Graves’ litt uortodokse trommespill, som foregår på adskillig fler trommer enn man finner i et standard trommesett, går utmerket sammen med Smiths trompetspill, som her er «tørrere» enn innspillingen fra kirkerommet i Finland, og hvor han beveger seg, kanskje, mer over i slik man kanskje kan tenke seg Miles Davis hadde spilt hvis han fremdeles hadde vært blant oss. Her kan man også trekke noen (få) sammenligninger til tidligere nevnte Henriksen, men første og fremt fra Henriksens tidligere år som jazzmusiker.
Jeg synes samarbeidet mellom Smith og Graves låter fortreffelig gjennom alle de sju delene eller sporene. De kommuniserer godt, og Graves må ha vært en av de mest lyttende trommeslagere og perkusjonister i trommehistorien. For ha legger seg hele veien tett på Smiths spill og ideer. En flott plate!
Så er vi over i en mer eksperimentell del av boksen, og forholdet til Miles Davis blir enda tettere. Å høre Smiths klare og rene trompet sammen med el.bassist per exelence, Bill Laswell på duo, er en fryd for ørene og for sjelen. Vi får sju spor, hvor de fire første, «Ascending the Sacred Waterfall – A Ceremonial Practice», «Prince – The Blue Diamond Spirit», «Donald Ayler’s Rainbow Summit» og «Tony Williams» er skrivet av Smith, mens de tre siste, «Mysterious Night», «Earth – A Morning Song» og «Minnie Riperton – The Chicago Bronzeville Master Blaster» er skrevet av de to i fellesskap.
Jeg nevnte nærheten til Miles Davis tidligere, og her dukker også Nils Petter Molvær opp i bakhodet. Særlig kanskje i åpningssporet. I Prince-hyllesten er det nesten som å høre Miles sammen med bassisten til Prince, ett samarbeid som ble en kort realitet på konsert, men som de aldri rakk å få ut på plate. Og her er Smiths spill så tett på Mles, at jeg tror de fleste ville ha hatt problemer med å ikke tenke på Miles i en eventuell «Blindfold»-test.
Og slik fortsetter det gjennom de siste sporene. Man får en ytterst opplagt Smith i tett samarbeid med Laswells utsøkte bass-spill, som hele veien er ettertenksomt og fint. Og hyllesten til Tony Williams er en nydelig låt.
Så møtes de tre til felles improvisasjoner på den siste CDen. Her får vi fremdeles den Miles-inspirerte trompeten i front for lekende trommer og perkusjon fra Graves og et «utvidet» bass-spekter fra Laswell. De serverer sju relativt fritt, improviserte «strekk», og de åpner med «Social Justice – A Fire for Reimagening the World», med en fin bass-solo, før vi får «Mytha of Cicilisation and Revolutions», «Truth in Expansion» og «The Healer’s Direct Energy», som alle er gjort av de tre, før vi får Smiths «Waves of Elevated Horizontal Forces», «An Epic Journey Inside the Center of Color» og «Rubt Red Largo – A Sonnet», alle laget av Smith.
Og hele veien får vi et lydbilde med Smith i fronten, over Laswells «rullende», kontrasterende og pågående bass-spill og Graves’ lekne og løse trommespill. Og gjennomgående er dette kreativ kommunikasjon mellom tre musikere med relativt like ideer om hvor den musikalske veien skal ta dem.
Nå, etter å ha lyttet til Wadada Leo Smiths trompet i noen dager og sene kvelder, må man nok ha et par dagers pause fra trompeten, tror jeg. Selv om spillet til Smith gjennom disse seks platene gjennomgående er strålende, kreativt og tidvis også usedvanlig vakkert, så kan det bli litt i meste laget. Men etter å ha overlevd og også likt de tre soloplatene, var det deilig at trompeten fikk assistanse av en tterst dyktig el.bassist og, ikke minst en strålende trommeslager og perkusjonist.
Samlet sett, er dette et ytterst spennende studium i Wadada Leo Smiths musikk. Han er en ytterst dyktig trompetist, og selv om dette er opptak fra 2015 og 2016, så er det en voksen musiker vi møter, og jeg vil hevde at ikke alle trompetere, som spiller et instrument som er krevende for lepper og lunger, låter såpass godt i relativt høy alder.
Så til lykke med 80-årsdagen Wadada Leo Smith. Så håper jeg det vil bli mulighet for å høre deg en gang i ikke altfor fjern fremtid.
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp), Bill Laswell (b), Milford Graves (dr, perc)
