På skive

WAKO

«Live in Oslo»
ØRA FONOGRAM, OF179

«Live in Oslo», the fifth album of the Norwegian quartet Wako, was recorded at National Jazzscene in Oslo – Norway’s premier jazz venue – on November 6th, 2020. On the day of the concert, a new lockdown was announced in Oslo, so in a way, this album is a story of an evening where musicians played and the audience listened, because they didn’t know when they would have the opportunity again.

Wako – pianist Kjetil A. Mulelid, sax player Martin Myhre Olsen, bass player Bárður Reinert Poulsen and drummer Bárður Reinert Poulsen, wanted to expand its musical palette with four, unique guests – tenor sax player Tore Brunborg, vibes, percussion and electronics player Kyrre Laastad, violinist Adrian Løseth Waade and bass clarinet and steel guitar player Lars Horntveth. This expanded version of Wako was conceived in an attempt to emulate the grandiose and eclectic character of Wako’s eponymous, self-titled, fourth album (Øra Fonogram, 2020).

The new ad-hoc octet highlights the expansive and dynamic aesthetics of Wako, as well as its strong character and sound as a working band with an experience of hundreds of live performances. The opening, lyrical «Le Tapis Volant» is a chamber piece, rooted in the legacy of Nordic jazz, but the following «Hele verden er en boble» fully employs the guests and rides on a driving infectious pulse with inspired solos of violinist Løseth Waade and Horntveth on steel guitar, bass player Poulsen and sax player Myhre Olsen. Then Wako plus the guests dive into the introspective but soulful «En liten halvtime senere».

«Stjerneskipet» offers Wako alone, visiting again a melancholic Nordic theme as a tight, democratic collective. The expanded Wako explores a nuanced and mysterious, cinematic story on «Dagdrømmeren» and enjoys stretching the anthem-like, rhythmic theme of «Trakterer du musikk?», both pieces stress how the four guests integrated organically into Wako’s dynamics. Wako, alone, closes this joyful and surprisingly optimist performance with the steamy, post-bop-ish «Savage Detective» and the beautiful, emotional ballad «Snart blir jeg far».

An impressive 72 minute tour in the rich sonic galaxy of Wako.

Eyal Hareuveni

……

Wako er en kvartett med tilhold i det rike jazzmiljøet i Trondheim og København. Fra sin base i de to byene, har de med sin nye utgivelse, utgitt fem «langspillere», «The Good Story» (2016) (anmeldelse kan du lese HER), «Modes for All Eternity» med Oslo Strings (2017) (anmeldelse kan du lese HER), «Urolige sinn» (2018) (anmeldt HER) og «Wako» (2020), som er anmeldt HER).

Da de slapp til på Victoria – Nasjonal Jazzscene i Oslo den 6. november 20202 og samme sted under Oslo Jazzfestival den 15. august samme året, fant de like godt ut at de ville utvide kvartetten til ikke kun innbefatte saksofonisten Martin Myhre Olsen, pianisten Kjetil A. Mulelid, bassisten Bárður Reinert Poulsen og trommeslageren Simon Olderskog Albertsen, men også ha med gjestene Adrian Løseth Waade på fiolin, Tore Brunborg på tenorsaksofon, Lars Horntvedt på bassklarinett og steel gitar og Kyrre Laastad på vibrafon, perkusjon og electronics. Og med disse tilskuddene får Wako et relativt nytt lydbilde som gjør bandet godt i en livesituasjon.

Den 6. november var dagen da Oslo igjen ble stengt ned på grunn av korona-pandemien, så dette ble den siste konserten med publikum i salen på denne fantastiske klubben på nesten et halvt år, så «Live in Oslo» er historien om en kveld der musikere spilte og publikum lyttet, fordi de ikke visste når de ville få muligheten igjen.

Låtene er skrevet av enten Myhre Olsen eller Mulelid, og vi får ni komposisjoner med Mulelids mer ettertenksomme komposisjoner og Myhre Olsens mer pågående låter. Og de starter med Myhre Olsens «Le lapis volant», som er en relativt moderne, og godt komponert sak, som krever konsentrasjon fra musikerne. Og hadde jeg ikke visst at det var Myhre Olsen som hadde komponert stykket, ville jeg kanskje satt noen kroner på at det var Mulelid, slik låten er skrevet og fremført. Og med Mulelids fine pianospill, hvor jeg savner lyden av det perfekte Steinway-flygelet på Victoria, jeg synes lyden er lovlig «spiss» og ikke slik jeg husker det fra mine mange besøk i klubben. Men spillet er strålende, og under ligger den utvidede blåserrekka pluss fiolin og lager et slags magisk lydbilde.

Deretter følger «Hele verden er en boble», også ført i pennen av Myhre Olsen, og selv om denne er innspilt på samme konsert som førstesporet, synes jeg pianolyden er mye bedre her. Og etter en relativt fri åpning, folder bandet seg ut i en slags bop-sekvens med energisk og fint tromme- og bass-spill under de to saksofonistene. Og jeg synes det er deilig å høre saksofonisten Tore Brunborg i dette selskapet, hvor han må «fleske til» med relativt frittgående spill, som like gjerne kunne kommet fra en av de beste platene med Pharoah Sanders, Archie Shepp eller noen andre av heltene fra 60-tallet. Og med Løseth Waades fine fiolinsolo er dette en strålende låt. Kompet «pisker» på slik at man tas med tilbake til 60-tallet og de virkelig stjernekompene man fant på en og annen plate fra den tid.

Tredjesporet, «Piano», har ikke fått noen komponistkreditering i coveret, men vi antar at det er Mulelid som står for denne fine balladen, før vi får «En liten time senere», som i alle fall er gjort av Mulelid. Dette er også en ballade med steelgitar og fiolin i front, som både er fin og original i formen og spillet, mens Mulelids «Stjerneskipet» er en fin og litt seig ballade med kreativt og spennende spill fra Myhre Olsens altsaksofon. «Dagdrømmeren», skrevet av Myhre Olsen, starter med neddempet og fint trommespill fra Simon Olderskog Albertsen, den eneste av musikerne som per dags dato har adresse i København. Og når altsaksofonen kommer inn får vi en typisk Wako-låt som seiler deilig av gårde, før stemningen endres og vi får både bassklarinett og Brunborgs kjente tenortone i en ettertenksom og fin sekvens, før låten blir litt introvert, kanskje, slik dagdrømmerne ofte er, før vi får Mulelids «Trakterer du musikk?» som er en mer «rett-fram»-låt og kanskje platas mest «publikumsvennlige» spor, med tøft bass- og trommespill under blåserne og resten.

Så går de mot avrunding med Myhre Olsens «Savage Detective», som swinger behagelig med de to saksofonistene over resten av bandet, en låt jeg føler jeg har hørt før, men vet ikke helt hvor. Den kan være inspirert av noe jeg har hørt med altsaksofonisten Arthur Blythe, men det kan også komme helt andre steder fra. Men uansett er det en flott komposisjon, hvor særlig Mulelid er «på hugget» med strålende pianospill. Og så avslutter de med den deilige balladen «Snart blir jeg far» hvor komponist Myhre Olsen spiller nydelig altsaksofon over et fint bass- og trommekomp, nesten som var låten hentet ut fra filmen «Taxidriver» i en legendarisk taxitur på Manhattan, en sekvens jeg aldri glemmer på grunn av musikken. Vi får en fin bass-solo fra Poulsen, og det hele rundes av med en deilig følelse fremskaffet av Myhre Olsen og Poulsen.

Wakos femte album er, kanskje det mest gjennomførte albumet til nå fra kvartetten. Og det er ikke kun på grunn av gjestene de har invitert med. Jeg synes komposisjonene til Myhre Olsen og Mulelid er gode, og de henger svært godt sammen. I tillegg synes jeg alle fire spiller denne relativt krevende musikken på en fremragende måte, noe man kan høre at publikum satte pris på på Victoria disse to kveldene.

Jan Granlie

Martin Myhre Olsen (s), Kjetil A. Mulelid (p, synth), Bárður Reinert Poulsen (b), Simon Olderskog Albertsen (dr), Adrian Løseth Waage (vio), Tore Brunborg (ts), Lars Horntvedt (bcl, steel g), Kyrre Laastad (vib, perc, elec)

Skriv et svar