En «micro-nap» er det vi på norsk kaller en «høneblund» eller en «power nap». Dette er en måte å raskt lade batteriene uten å skli inn i en dypere søvntilstand. Det er et avslappende øyeblikk et sted mellom å være våken og sove, et sted mellom bevissthet og bevisstløshet.
Den koreanskfødte, New York-bosatte komponisten og bassisten SeaJun Kwon gleder seg over slike «rom». På Micro-Nap, det andre albumet fra hans band, Walking Cliché Sextet, navigerer han og hans ensemble konstant gjennom en rekke unnvikende, forbigående øyeblikk. «En håndeblund» eller mikroblund», forklarer Kwon, «er et eksempel på ikke-lineære og ødelagte øyeblikk. Vanligvis er disse ekstremt korte ikke-lineære øyeblikkene tette, støyende og fulle av energi … Jeg ønsket å avsløre det liminale (et fagbegrep i antropologien som beskriver et stadium i forbindelse med overgangsriter, Store Norske leksikon) rommet til hvert mikro-ordnede øyeblikk lagvis med andre, og gå mot makro-kaotiske overraskelser. Dette albumet gjenspeiler mine emosjonelle frustrasjoner, ikke-linearitet, forgjengelighet av følelser og tomheten i støy – så vel som min tiltrekning til dem».
Walking Cliché Sextet består av bassistens klassekamerater fra New England Conservatory: pianistene Erez Dessel og Jacob Hiser, trommeslagerne Avery Logan og Charles Weller, bassisten SeaJun Kwon, altsaksofonisten Aaron Dutton, tenorsaksofonisten Jacob Shulman og trombonisten og tubaisten Michael Prentky .
Kwon liker sekstettformatet, sier han, fordi det eksisterer på grensen mellom en fleksibel liten gruppe og de intrikate arrangementene til et storband. «Det er litt i midten. I en kvartett eller et mindre format har vi mye frihet og musikken kan være mer abstrakt. Sekstetten er fortsatt i den lille ensemblesonen, men den gir rom for mange orkestrale muligheter. Du kan trenge noen ordninger for å rydde opp i lyden – eller kanskje ikke rydde opp, med vilje. Det er gøy på den måten».
Kwon er en erklært tilhenger av avantgarde-jazz og moderne komponister som Anthony Braxton, Henry Threadgill og György Ligeti, noe man kan høre godt i SeaJun Kwons komposisjoner (han har gjort alle, med unntak av «Muad’Dib» som er skrevet av Erez Dessel og «Commune» som er ført i pennen av Michael Prentky.
Vi får sju komposisjoner, hvorav de to siste er samlet i suiten «Suite Transient», og fra start til mål er dette en reise inn i Kwons musikalske univers vi ikke finner altfor mange andre steder på kloden. Det starter med pianoet til Dessel i hans låt «Muad’Dib», med en leken og relativt fri intro, før det hele samler seg når de andre musikerne kommer inn, og vi er langt inne i en relativt strukturert komposisjon som minner om noe Henry Threadgill gjerne kunne ha gjort. Her legger vi, i tillegg til Dessels fine pianospill, spesielt merke til Jacob Shulmans tenorsaksofon. Lyden er litt «kompakt» etter min smak, men det hjelper å skru opp lydnivået til maks. Fint kollektivt spill hos blåserne, og en låt som både er original og personlig.
Den går over i Prentkys «Commune», hvor hans tubaspill legger grunnlaget, og vi får de to saksofonistene i en fin ballade, hvor altsaksofonen spiller «hovedrollen». Men det er tubaspillet som setter «standarden» og er med på å gjøre denne til en blanding av storband og lite ensemble. Etter hvert løser det hele seg litt opp, og vi får en friere sekvens hvor Prentkys tuba får solistoppdraget. Dette er som tatt ut av Treadgills sekstett fra en del år siden, og det er en deilig komposisjon.
Først i tredjesporet, tittelsporet «Micro-Nap» får vi bevis på Kwons komponistegenskaper. Også her starter det med et relativt fritt pianospill fra Dessel, omtrent som i åpningssporet, men friere og mer «framoverlent» og pågående. Og sammen med trommer og bass driver de det hele framover på en fin måte før blåserne kommer inn med temmelig fritt spill, man aldri uten at de har kontroll på hva de holder på med. Tøft!
«Anamorphosis No.1», er en løsere sak, hvor det kollektive er viktig, mens «Rumination» åpner med altsaksofon og piano, som nå er overtatt av Jacob Hiser, og er en fin og lyrisk ballade hvor de to kommuniserer perfekt over trommene, før de andre blåserne kommer inn, og vi får en spennende trombonesolo fra Prentky. Mer et godt stykke inn i Treadgills univers.
Så får vi suiten «Suite Transient» som er fordelt på de to delene «Trio: Interlude» og «Transient», og er platas lengste spor, som også (kanskje) føles som det viktigste. Og det er med piano, bass og trommer, i en fin triosekvens. Så kommer de andre inn, og vi får en tett og fin, og litt tung del, før Kwon setter an en ny stemning med bassen, som altsaksofonen legger seg på toppen av, og vi tas til et nytt landskap – som føles som om man har gått lenge i skogen i regnet, også kommer man til en åpning i skogen, regner tar en pause, og solen skinner. Denne sekvensen er adskillig lysere enn starten, og vi får enda et kort mellomspill av bassen, før tenorsaksofonen får lede an i en nesten Coleman Hawkins-aktig del, selv om Haukins umiskjennelige stil ligger et stykke fra hvordan Shulman spiller. Men allikevel er dette en fin sekvens, før Hiser leverer en nydelig pianosolo, før alle samles i en fin «outro».
Dette er blitt en kreativ og fin innspilling med noen musikere med tilhold i New York City, som er et nytt bekjentskap for oss. Og anbefales for alle med mange Braxton- og Threadgill-plater i hyllene.
Jan Granlie
SeaJun Kwon (b), Erez Dessel (p), Jacob Hiser (p), Avery Logan (dr), Charles Weller (dr), Aaron Dutton (as), Jacob Shulman (ts), Michael Prentky (tb, tuba)
