Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

WARELIS / ROSALY / LUMLEY / DIKEMAN

«Sunday at De Ruimte»
TRAKTATA 868

Den nystartede kvartetten bestående av pianisten Marta Warelis, saksofonisten John Dikeman, bassisten Aaron Lumley og trommeslageren Frank Rosaly, har sin base i Nederland. Deres debutalbum er innspilt i løpet av Doek Festival, og viser et resultatet av en showcase hvor intenst, dynamisk og kollektivt vellykket et slikt prosjekt kan være.

Pianisten Marta Warelis (1986) er en utøver med en sterk preferanse for improvisasjon og eksperimentering i alle sjangre. Hun satser kontinuerlig på spontan komponering på grunnlag av nye lyder og påvirkninger. Hennes arbeid henter inspirasjon fra musikk fra hele verden, som cumbia, angolsk dansemusikk, jazz, vestlig klassisk musikk og de forskjellige skolene innenfor fri improvisasjon. Marta ble født og vokste opp i Wroclaw i Polen, hvor hun også tok sin musikalske utdannelse, og flyttet til Groningen i 2010 for å studere ved Prins Claus konservatoriet. I 2014 flyttet hun videre til Amsterdam, og ble raskt et aktivt medlem av den lokale improvisasjonsscene. Hun har ofte spilt i Bimhuis, hvor hun raskt ble oppdaget som et stort talent. Hun spiller jevnlig med en rekke kreative musikere, inkludert Michael Moore, Ab Baars, Mike Reed, Andy Moor, Joost Buis, danserne Lily Kiara og Michael Shumacher, samt med en rekke mer eller mindre permanente band.

John Dikeman kommer opprinnelig fra Wyoming i USA, og har spilt profesjonelt siden han var 16 år. I 1999 flyttet han til Vermont for å studere saksofon og komponering med blant andre Milford Graves og Joe Maneri. Derfra bar det til Boston og New York, hvor han spilte med en rekke musikere, så som Nate Wooley, Mike Pride, Daniel Carter og Tatsuya Nakatani, for å nevne noen. I 2008 flyttet han til Amsterdam hvor han har vært veldig aktiv på den nederlandske improvisasjonsscenen som både utøver og kurator.

Bassisten Aaron Lumley kommer opprinnelig fra Canada, men er bosatt i Amsterdam. Han arbeider primært innenfor freejazz, postrock og komponert musikk fra det 21. århundre, og er en utforskende musiker som omfavner det enorme lydformatet til den akustiske kontrabassen. Bassen hans er spent med tarmstrenger innstilt i femtedeler, en oktav lavere enn en cello, for å få fram instrumentets råhet, tonalitet og resonans. Han ble inspirert til å lære seg å spille kontrabass da han var 25 år, etter å ha møtt den nederlandske bassisten Wilbert de Joode. Det førte etter hvert Lumley ut i Europa for å studere med både de Joode og den tyske bassisten John Eckhardt. I løpet av årene han var aktiv i Toronto og Montreal (2006-2018) markerte han seg som soloartist mens han jobbet med mange av Canadas ledende eksperimentelle musikere. Han spilte også bass med internasjonalt anerkjente musikere som Arto Linday, Hamid Drake og Dave Rempis. Og hans musikalske aktivitet har vært sentrert rundt den pulserende Amsterdam-scenen siden han flyttet dit i slutten av 2018.

Frank Rosaly kommer opprinnelig fra Puerto Rico, men har, mer eller mindre, gjort amerikaner av seg. Han bodde noen år i Chicgao, hvor han ble kåret til byens beste jazzmusikeren av Chicago Reader i 2013. I 2016 flyttet han til Amsterdam, men har fortsatt å spille med musikere fra Chcago, New York og Europa, og vi finner han på en rekke plateinnspillinger, blant annet på flere plater i eget navn, pluss med The Young Mothers (den norske bassisten Ingebrigt Håker Flatens amerikanske prosjekt), Scorch Trio (som arvtager etter Paal Nilssen-Love), med Tim Daisy, Dave Rempis, Jep Bishop, Aram Shelton, Thurston Moore, det nederlandske bandet All Ellington, Matana Roberts, Jason Adasiewicz, Nicole Mitchell, Bobby Bradford/Frode Gjerstad og en rekke andre.

På opptaket fra De Ruinte, får vi fire «strekk» som alle er frie i formen, men adskillig mer «kontrollerte» enn det jeg hadde forestilt meg. Det starter med «Juniper Fields» hvor Warelis svevende pianospill åpner, før en sår saksofon kommer inn. Og det kan nesten høres ut som de fire forsøker seg litt fram i starten. Men man legger raskt merke til Dikemans fine saksofonspill, som er moderne og kreativt over Rosalys lekne trommespill, Lumleys pågående bass og Warelis fine pianospill.

Men «prøvingen» varer ikke lenge. Det går ikke lang tid før de fire har funnet formen, og derfra og ut er dette pur og ren glede. De fleste sporene starter litt prøvende, på en måte for at de fire skal finne en felles plattform, før de lar kreativiteten overta og hvor de «brer ut» musikken til å bli intens og spennende.

Andresporet «Masquerade charade» er en lang utforskning av det fritt improviserende, mens «Lake Perfidy» er en mer aggressiv sak hvor de fire virkelig har funnet hverandres tonespråk. Her synes jeg kommunikasjonen mellom de fire er strålende, og alle musikerne får komme godt fram med sine ideer, før de avrunder settet med «Post War Fiction», som også starter litt prøvende, før de «tar grep» og musikken nærmest danser av sted.

Denne søndagskonserten på De Ruimte var nok en opplevelse å være til stede på. Her fikk vi fire musikere med store og åpne ører til å ta til seg hverandres ideer, og i felleskap sette det sammen til en strålende konsert. Og hvis alle konsertene på De Doek-festivalen er som dette, ser det ut til at man igjen må sette kursen mot Amsterdam neste gang de inviterer til festival.

Jan Granlie  

Marta Warelis (p), Frank Rosaly (dr), Aaron Lumley (b), John Dikeman (s)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.