Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

WESSELTOFT/ SCHWARZ/ BERGLUND

«Trialogue»
JAZZLAND 060253786601

Den norske pianisten Bugge Wesseltoft har de siste 20 årene vært en av de viktigste musikerne i det norske, skandinaviske og europeiske jazzlandskapet. Fra hans band med det litt misvisende navnet New Conception Of Jazz, via soloprosjekter og samarbeid med folkemusikere og verdensmusikkartister, har han markert seg innenfor flere musikalske leire.

Bassisten Dan Berglund kjenner vi best fra Esbjörn Svensson Trio og senere i Tonbruket, mens Henrik Schwarz tidligere har gjort et prosjekt med Bugge.

Nå har de slått seg sammen som trio, hvor de, med unntak av «Movement Eleven» og «Movement Seventeen» (som er gjort av Wesseltoft og Schwarz) og avslutningssporet «Round Midnight» (Telonious Monk), har gjort låtene i fellesskap.

Musikken de har laget i fellessskap blir i hovedsak preget av Bugge Wesseltofts komponering. Det er han som styrer skuta, noe han gjør på sedvanlig stø måte. Men likevel er det noe som skurrer i mine ører når jeg hører musikken. Jeg begynner litt for fort å tenke på andre ting. Musikken blir litt stillestående innimellom, og jeg lar meg ikke fascinere nok til å holde på interessen.

Men på «Movement Eleven» og «Movement Seventeen» synes jeg det løsner litt, og musikken flyter litt bedre, selv om jeg også her mister litt av interessen, dessverre. Sistelåta, Thelonious Monks fine «Round Midnight» er flott, med fint temaspill av Berglund og en litt latinsk bakgrunn med perkusjon, før Wesseltofts piano kommer inn.

Selvsagt er dette fint utført, men jeg føler at musikken faller litt mellom en masse stoler. Temaene er enkle og fine, men når et enkelt tema gjentas for ofte, blir det lett at man begynner å konsentrere seg om andre ting. Det swinger upåklagelig hele veien. Alle tre kommuniserer fint og har en felles forståelse for hvor de vil med låtene.

Kanskje hadde jeg litt for store forhåpninger til prosjektet? Jeg vet ikke, men jeg ble litt skuffet. Det blir litt for mye Terry Riley uten den samme intensiteten som han klarte å frembringe på sitt beste, hvis du forstår.

Jan Granlie

Bugge Wesseltoft (p, Fender Rhodes, synth, perc), Henrik Schwarz (computer, perc), Dan Berglund (b), Damien Pardoen (vio), Jean-Marc Apap (viola), Laurence Vautrin (c), James Kent (btb)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.