På skive

WHIT DICKEY / KIRK KNUFFKE

«Fierce Silence»
CLEAN FEED CF376CD

Plateselskapet Clean Feed kommer stadig opp med plater med musikere vi ikke kjenner altfor godt til fra før. Her har en duoplate med trommeslageren Whit Dickey og kornettisten Kirk Knuffke ankommet redaksjonen, og det var med en viss spenning jeg puttet den i spilleren første gangen.

Whit Dickey kommer fra New York, og har spilt med blant andre Davis S. Ware og Matthew Shipp tidligere. Han gjorde seg først gjeldende med platen «Transonic» på Aum Fidelity i 1998. Hans komposisjoner blir ofte sammenlignet med Thelonious Monk.

Kirk Knuffke ble kåret til årets «Rising Star»-musiker i Down Beat i 2015, og har hittil gjort 15 innspillinger med musikere som Matt Wilson, Allison Miller, Butch Morris, Uri Caine, Michael Formanek med flere, og er en av de mest etterspurte trompetere og kornettister i New York i dag.
På «Fierce Silence» har de gått i Park West Studio for å se om de kunne improvisere fram noe musikk i fellesskap, og ut av denne sessionen kom det ti fritt improviserte strekk, som har fått plass på denne innspillingen.

Det er den første innspillingen Dickey har gjort på ti år, og etter en ulykke tok det han en viss tid å komme tilbake. Da han ville dokumentere noe av det han gjorde på plate, ble han anbefalt å ta kontakt med Kirk Knuffke, og i coverteksten skriver han at han umiddelbart forsto at dette var rett kobling.

De tre improviserer seg fram til de ti låtene i løpet av en dag i studio (den 14. oktober 2015), og resultetet er både originalt og spennende.

Knuffkes cornettspill befinner seg i et moderne landskap, og han lytter intenst til hva Dickey gjør gjennom hele innspillingen. Og når Dickeys gjør det samme, med sitt svært originale trommespill, som best kan sammenlignes med noe i nærheten av Ed Blackwell, så blir resultatet spennende.

Det er en original duo vi her får stifte bekjentskap med. De har begge en tone i horna som kunne tyde på at man liker å «fleske» til, men det gjør de ikke. Hele veien holder de stemningen nede og det er i første rekke kommunikasjonen mellom de to som fascinerer.

Nå er ikke dette blitt en fritt improvisert plate uten melodier og takt. Derimot er det blitt en ytterst lyrisk plate, hvor begge musikerne lytter og lærer av hverandre.

Jan Granlie

Whit Dickey (dr), Kirk Knuffke (cor)

Skriv et svar