Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

WHIT DICKEY QUARTET

«Root Perspectives»
TAO FORMS

Den amerikanske trommeslageren Whit Dickey oppdaget vi først sammen med saksofonisten David S. Ware og pianisten Matthew Shipp på 90-tallet. Som bandleder debuterte han med platen Transonic på AUM Fidelity i 1998 hvor han samarbeidet med saksofonisten og fløytisten Rob Brown og bassisten Chris Lightcap. Denne debuten ble fulgt opp med Big Top i 2000, hvor gitaristen Joe Morris var med i tillegg til de tre. Senere har han ledet band med musikere som Mat Maneri, Matthew Shipp, Roy Campell, Daniel Carter, Kirk Knuffke, William Parker med flere i rekkene, ofte med Brown og Lightcap som «støttespillere».

Han debuterte på platen Third Ear Recitation i David S. Wares navn i 1993, som han gjorde i alt fem plater med, før den godeste saksofonisten gikk bort i 2012. Samarbeidet med Matthew Shipps har til nå resultert i mellom 10 og 15 plater, og han har hatt så langt samarbeidet med Ivo Perelman på det som til nå har resultert i ca. 10 album.

Root Perspectives samarbeider han med tenorsaksofonisten Tony Malaby, bassisten Brandon Lewis, og pianisten Matthew Shipp, og vi får fire komposisjoner av Dickey, alle innspilt i Park West Studios i Brooklyn i mai 2022.

Dickey er en av de som i mange år har latt seg inspirere av John Coltranes musikk. Han startet utforskningen på albumet Peace Planet (AUM Fidelity, 2019) med TAO Quartet med Shipp, basisten William Parker og Brown på altsaksofon (anmeldt HER). «While listening to Cresent and Love Supreme, I tried to rhythmically anticipate each instrument of the classic quartet – drums, bass, horn and piano – while keying into the mantra/vibration», sier han i presseskrivet til platen. Og resultatet vi her får er umiddelbart relativt tett på den klassiske Coltrane-kvartetten, men uten at det på noen måte blir noen kopi. Malaby er en saksofonist med sin egen tone og egne ideer, og Shipp er en helt annen pianist enn McCoy Tyner, som er viktig på begge Coltrane-platene. Det er mye mer det åndelige som er felles, og musikken Dickey har komponert for kvartetten er både personlig og litt annerledes enn de to Coltrane-platene, selv om mye i tenorsaksofontonen til Malaby kan minne om Coltrane.

De starter med «Supernova» som er en åndelig låt med Malabys sterke tenorsaksofon over Shipps særegne og kreative pianospill, og vi får assosiasjoner til Coltranes mer åndelige periode. Men dette er musikk som tar oss videre fra Coltrane og mer over i vår tid. Shipp leverer en strålende pianosolo over et heftig komp, og låten bygger seg opp til en mektig kvartettlåt, hvor Malaby briljerer med storslagent spill.

De fortsetter med «Doomsday Equation» som starter friere enn åpningssporet, men som hele veien har en grunntone og en basis hvor Malaby virkelig får vist seg fram. Han er en av de saksofonistene jeg har lyttet mye på de senere årene, men jeg kan ikke huske å ha hørt han like «tung», «fri» og «tøff» som her. Og bak spiller de andre tungt og mektig og understreker Malabys utsøkte spill.

Tredjesporet har fått tittelen «Swamp Petals», og vi får et drøyt kvarter med strålende improvisasjon i ånden etter Coltrane-kvartetten. Her synes jeg Shipps pianospill ligger nærmere McCoy Tyner, med tung venstrehånd og lekende høyre. Men det er Malaby som driver dette opp og ned i stemning, og det er som å vandre i et kupert terreng hvor både landskap og værforhold skifter. Her er spillet til Malaby mer personlig, og friere enn det meste vi har hørt fra Coltrane. Det er personligheten Malaby som viser seg fram her. Og det virker som han tar seg helt ut i denne improvisasjonen. Strålende! Ett stykke ut i låta tar Dickey det helt ned og overtar styringen, og vi får en fin trommesolo, med strykebass i bakgrunnen, før Shipp legger an noen tunge akkorder og vi er tilbake i det frie landskapet med mye energi. En ytterst kreativ og spennende låt, hvor de gjennom de drøyt 16 minuttene låten varer, tar oss med inn i et svært spennende, musikalsk landskap. Heftigere enn dette, trenger det ikke være!

Så avslutter de med «Starship Lotus», hvor de fire improviserer kollektivt i starten, og vi er straks inne i Coltranes siste periode, hvor det åndelige går tett sammen med den frie improvisasjonen. Men etter hvert organiseres musikken i en heftig og tett kommunikasjon som swinger tungt og deilig, hvor Malaby hele tiden er helt framme på tuppa, og leverer strålende saksofonspill. Shipp overtar lederposisjonen for en periode med en deilig solo, før de igjen går kollektivt.

Dette er blitt en utsøkt plate fra fire av de mest spennende jazzmusikerne i USA akkurat nå. Whit Dickey har laget noen strålende «Coltrane-temaer», som kvartetten går på med krum hals, og som de gjør til sine egne låter. De er inspirert av Coltrane, men er langt fra noen kopier. I stedet er det blitt relativt tung og deilig musikk inspirert av Coltranes åndelighet og spirituelle sinnelag, slik han bedrev musikk mot slutten av livet. Og om noen skal ha retten til å hylle Coltrane, så er denne kvartetten et mye bedre valg enn flere av de andre som prøver å fremstå som den nye Coltrane. En strålende innspilling!

Jan Granlie   

Tony Malaby (ts), Matthew Shipp (p), Brandon Lopez (b), Whit Dickey (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.