Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

WHIT DICKEY QUARTET

«Astral Long Form: Staircase In Space»
TAO FORMS, TAO09

Trommeslageren Whit Dickey er nok mest kjent for å hga spilt med David S. Ware og Matthew Shipp. Han første albumutgivelse i eget navn var innspillingen «Tronsonic», som kom på AUM Fidelity i 1998. Her spilte han sammen med altsaksofonisten og fløytisten Rob Brown og bassisten Chris Lightcap. Senere har han utgitt en rekke plater både i eget navn og med andre, og særlig med saksofonisten David S. Ware, som han har gjort fem plater med, Matthew Shipp som til nå har resultert i 14 plater, og tenorsaksofonisten Ivo Perelman, som har hatt med Dickey på 11 innspillinger til nå. Her på salt peanuts* har vi anmeldt fem plater med Dickey, blant annet i duo med kornettisten Kirk Knuffke («Fierce Silence» fra 2016 på Clean Feed og «Drone Dream» fra 2019 på NoBusiness Records). I tillegg har vi også anmeldt Whit Dickey Trios plate «Expanding Light» på Dickeys eget plateselskap TAO Forms fra 2020 med bassisten Brandon Lopez og altsaksofonisten Rob Brown. Og så har vi, selvsagt, anmeldt Dickeys samarbeid med pianisten Matthew Shipp og platen «Reels», som kom på Burning Ambulance i fjor.

Nå møter vi han sammen med sine to «våpenbrødre» Rob Brown på altsaksofon og Brandon Lopez på bass. I tillegg har han invitert med bratsjisten Mat Maneri med på denne innspillingen med fem relativt frie, men likevel strukturerte låter. Og de starter med «Blue Circuit», som nesten kan høres ut som de presser fram med stort besvær – i alle fall i introen. Med Maneris bratsj i førersetet, skapes en særegen sound med bratsjen og et fint og løst trommespill som ligger tett på det vi har elsket hos Jon Christensen i mange år. Rob Brown kommer inn med et altsaksofonspill som, hadde det vært enda skarpere i kanten, kunne vært Ornette Coleman. Men Brown har ikke den samme skarpe tonen som var så spesiell hos Coleman. Og Bandon Lopez’ bass-spill ligger temmelig tett på Charlie Hadens måte å spille på den gangen han var med i Ornette Colemans band.

Dette er blitt en låt som går rett inn i den moderne jazzhistorien med alt som skal til av kreativitet og energi, og alle fire bidrar sterkt til at dette blir en strålende åpning. Og spesielt liker vi Browns kreative altsaksofonspill og Dickeys løse og ledige trommespill.

Andresporet, «Space Quadrants», starter mer komplekst. Dette er fri improvisasjon hvor man følger hverandre tett, og hvor det hele utvikler seg til et fascinerende samspill hvor alle fire forstår hverandre. Her føler jeg Maneris fine bratsjspill er ytterst viktig for helheten, og sammen med Brown briljeres det i storveis kommunikasjon. Perfekt musikk for den som liker Ornette Colemans musikk.

Tredjesporet, «The Pendulum Turns», åpner med Dickeys løse og fine trommespill, og det er nesten som man ser salige Jon Christensen for seg. Så får vi mer Coleman-aktig altsaksofonspill, hvor Brown legger an en litt melankolsk tone i saksofonen som går utrolig fint sammen med Lopez’ bass-spill, som er tungt og deilig. Og Maneri kommer inn og viderefører Browns fine solo på en utmerket måte. Og bak ligger det litt tunge bass- og trommespillet som samtidig med at det er tungt, blir lett på grunn av det fine trommespillet. Herlig!

«Staircase in Space» starter med bratsjen langt der nede og i relativt «fri flyt», før de andre kommer inn, og vi får en slags moderne ballade, hvor Brown legger ut med lange toner, mens de andre følger han med litt «klagende» spill. Dette blir en relativt lang låt, hvor det fortelles historier som ikke er de lystigste vi har hørt, men hvor det høres ut som det er mye tristhet som skal ut. Og i disse tider er det viktig med slik musikk, hvor ikke alt er pur glede.

Så avrunder de med «Signify», som nesten er en sømløs fortsettelse av «Staircase in Space», men med litt lystigere utgangspunkt. Denne starter også som en ballade, men som utvikler seg og vokser etter hvert. Browns altsaksofon fører an med de andre «hakk i hæl», og det hele utvikler seg til en deilig, kollektiv improvisasjon hvor man nærmest hører at de vil ta ut det siste.

Det roer seg litt etter Browns energiutladning, noe som gir plass for Dickeys fine trommespill, som mange unge, trommeslagere bør sjekke ut. For dette er både originalt, løst og ytterst fint, samtidig som det er fritt. Maneri og Lopez blander seg nn i trommesoloen, og Lopez’ tunge basstoner legger seg fint opp mot Dickeys trommespill. Så overlates «scenen» til Maneris bratsjspill som er fri improvisasjon på sitt beste, før Brown igjen melder seg på med mer Colemansk inspirasjon. Og den siste delen av låten blir som en nydelig hyllest til Coleman og hans livsverk. Det hele ender opp i en deilig fritt improviserende sekvens, hvor de fire gir til beste det siste av energi som er igjen, og vi får en deilig avslutning på en fremragende innspilling.

Walt Dickey og hans medsammensvorne er fire musikere man skal merke seg, hvis man ikke allerede har de høyt oppe på favorittlisten. Dette er et kollektiv som fungerer som et firehodet, magsik troll, som improviserer relativt fritt over noen løse temaer, og som gjør det med stor overbevisning.

En utmerket plate i det relativt frie landskapet!

Jan Granlie

Whit Dickey (dr), Rob Brown (as), Mat Maneri (viola), Brandon Lopez (b)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.