På skive

WILL VINSON

«four forty one»
WHIRLWIND RECORDINGS WR4752

Når man har som oppgave å anmelde de fleste av de platene som kommer til redaksjonen, så krever det at man hele tiden er på alerten og følger med. For hver uke ankommer det mellom 20 og 40 plater man skal sjekke ut, lytte til og, om man føler for det, anmelde. Og da er det liten tvil om at65 det er en og annen plate som ikke blir prioritert.

Altsaksofonisten Will Vinson kunne raskt blitt en av de som ikke ble prioritert. Men da jeg så hvem han hadde fått med seg på platen, var det en relativt enkel sak og plukke den fram i haugen og gi den prioritet. For her samarbeider han med pianistene Sullivan Fortner, Tigran Hamasyan, Gerald Clayton, Fred Hersch og Gonzalo Rubalcaba, bassistene Matt Brewer, Matt Penman, Rick Rosato og Larry Grenadier, og trommeslagerne Obed Calvaire, Billy Hart, Clarence Penn, Jocken Rueckert og Eric Harland. De fleste låtene er som trio, med unntak av Vinsons egen «The Way to You», hvor han spiller duo med Gonzalo Rubalcaba. Opptakene er gjort fra 31. januar 2015 til 25. oktober 2018, så dette er en plate som har fått god tid til å utvikle seg, lyttes til, godkjennes/forkastes og modnes, før Vinson bestemte hvilke spor som skulle få være med på platen.

Will Vinson kommer opprinnelig fra London, men han flyttet til New York i 1999, og har slått seg til der. Siden han flyttet over «dammen» har han spilt med musikere som Kurt Rosenwinkel, Ari Honig, Marcus Gilmore, Chris Potter, Kurt Elling, Lage Lund, Aaron Parks og mange flere. Han er med i en rekke ensembler, så som Rubalcabas kvartett, Honigs Punk Bop og nonett, Miguel Zenon’s Identities Orchestra, og egne band hvor han har med musikere4 som Lage Lund, Jeff Ballard, Aaron Parks, Kurt Rosenwinkel, Shai Maestro og Mike Moreno. I 2012 startet han sammen med bassisten Orlando le Fleming og den norske gitaristen Lage Lund den kritikerroste OWL Trio.

Men nå står han, mer eller mindre på egne ben, men «four forty one». De gjør i hovedsak låter komponert av Vinson, men er også innom Heyman og Youngs «Love Letters», Keith Jarretts «Oasis», Thelonious Monks «Work», Bryan Roberts «KW» og John Lewis’ «Milestones», som avslutter platen.

Og det starter med Vinsons «Boogaloo», og vi tenker at, ja vel, her får vi nok en orinær, amerikansk jazzplate uten de store musikalske opplevelsene. Dette selv om Sullivan Fortner komper fint i dette åpningssporet. Men det blir nok litt for tradisjonelt for mine to ører. Trioen med Fortner, Brewer og Calvaire følger han også i andresporet, «Love Letters», som har adskillig mer varme i seg enn åpningssporet. Blant annet med fint bass-spill fra Brewer. Men det blir veldig tradisjonelt, og noe som jeg føler jeg har hørt altfor mange ganger tidligere.

I tredjesporet, Vinsons «Banal Street», samarbeider han med pianisten Tigran Hamasyan, bassisten Matt Penman og trommeslageren Billy Hart. Et samarbeid vi har store forventninger til. Og jo, vi får fint pianospill fra Hamasyen, men låten krever enorme bidrag fra de medsammensvorne, og det synes jeg ikke han får i dette tilfellet. I Jarretts «Oasis» får vi samme samarbeidspartnere, og det er helt ok å høre Hamasyan «tolke» Jarrett på sin måte, og bass-spillet til Penman er også vakkert i denne versjonen av en av de nydelige Jarrett-balladene hentet fra blant annet «Nude Ants»-platen fra 1980. Men det er kalrt at man savner Jan Garbareks fine saksofonspill fra den platen. Vinsons bidrag når dessverre ikke opp til knærne på «Gabbens» versjon. Fint spill i «kompet», men Vinson selv faller dessverre litt gjennom, selv om han gjør en helt grei solo. Men det er noe med hvilken versjon som ligger lagret i bakhodet, og som dukker opp når denne låta spilles. Men de forsøker overhodet ikke å lage noen kopi av «Nude Ants»-versjonen, og det er bra.

Så følger Vinsons «I Am James Bond» (en tittel som enten kan tyde på relativt stor selvtillit, eller at han er ironisk overfor seg selv). I denne og i den neste, Vinsons «Cherry Time», spiller han med Clayton, Brewer og Penn, og vi oppdager at han må være selvironisk i valg av låttittel. For «I Am James Bond» er en fin ballade, hvor jeg synes hans altsaksofonspill kommer godt til sin rett. Kompet opptrer også fint og følger Vinsons spill på en god måte. Men komposisjonen er dessverre ikke god nok. Den er ikke original nok og føyer seg altfor fort inn i rekken av mange litt intetsigende jazzlåter. Det samme kan man nesten si om «Cherry Time», også en helt grei ballade, men som ikke setter de store sporene.

Så er det tid for to låter hvor han samarbeider med Hersch, Rosato og Rueckert. Og først får vi den relativt ukjente Monk-komposisjonen «Work», som tolkes på helt ok Monk-måte, riktignok ikke med like «sprelsk» pianospill, men helt ok. Roberts’ «KW», er nok en ballade, hvor altsaksofonspillet gjør seg godt. Det er noe med tonen til Vinson som gjør at den passer godt til ballader. Han avslører seg som en ytterst dyktig altsaksofonist, men det er noe med låtene som gjør dette litt for «snilt», synes jeg.

I «The Way to You» møter vi han i duett med Gonzalo Bubalcaba, en riktig racer bak pianoet. Men i stedet for å gjøre en «hurtiglåt», tar de det helt ned og vi får en vakker ballade. Her har Vinson skrevet en fin og enkel låt som Rubalcaba får til å vokse med fint og lydhørt pianospill. Så får vi «That Happened», som også er gjort av Vinson, med Rubalcaba, Grenadier og Harland. Dette er en låt som får en spennende bhandling av de tre medmusikantene. Harland er «helt framme på tuppa» og pusher de andre til å låte maksimalt, og man kan høre at denne pushingen er god for Rubalcaba. Låten får en fin utvikling, og Vinson takler dette litt mer avanserte arrangementet fint.

Så runder de av der de begynte, med Fortner, Brewer og Calvaire og John Lewis’ evigunge «Milestones». Og her låter det nesten mer Monk enn i den tidligere Monk-låta. Her «lekes» det fint mellom musikerne, vi får en versjon som nesten kan høres ut som det er Modern Jazz Quartets kammerjazz som møter Thelonious Monk. En fin avslutning på en helt ok plate, som kunne vokst på mer spennende komposisjoner.

Jan Granlie

Will Vinson (as), Sullivan Fortner (p), Tigran Hamasyan (p), Gerald Clayton (p), Fred Hersch (p), Gonzalo Rubalcaba (p), Matt Brewer (b), Matt Penman (b), Rick Rosato (b), Larry Grenadier (b), Obed Calvaire (dr), Billy Hart (dr), Clarence Penn (dr), Jocken Rueckert (dr), Eric Harland (dr)

Skriv et svar