På skive

WILLIAM PARKER

«In Order To Survive»
AUM FIDELITY AUM110/111

Den amerikanske bassisten og orkesterlederen William Parker har, siden begynnelsen av 80-tallet, vært en markant stemme innenfor den mer frittgående musikken fra andre siden av havet. Han har gjort en haug med plater i eget navn, mange av dem sammen med sin «svirebror», trommeslageren Hamid Drake, og han har vært med på plateprosjekter med blant andre Fred Anderson, Derek Bailey, John Zorn, Billy Bang, Peter Brötzmann, Joe McPhee, Die Like a Dog, Bill Dixon, Charles Gayle, Frode Gjerstad, Jimmy Lyons, Roscoe Mitchell, Joe Morris, Jemeel Moondoc, Ivo Perelman, Matthew Shipp, Cecil Taylor, og ikke minst, saksofonisten David S. Ware.

Nå er han ute med dobbeltalbumet «In Order To Survive», hvor han har med altsaksofonisten Rob Brown, pianisten Cooper-Moore og trommeslageen Hamid Drake. Platen er innspilt live i House Engineers i ShapeShifter Lab i Brooklyn, New York, den 14. juli 2017, og vi får seks fritt improviserte «strekk», hvorav «Eternal Is the Voice of Love», som er dedikert til kjærligheten, er inndelt i fem deler, og dekker hele førsteCDen, mens vi på andreCDen får «Demons Lining The Halls Of Justice», som er en sterk, politisk kommentar, «Drum & Bass Interlude», «Newark (For Grachan Moncur III)», «In Order To Survive», som er bandets «tema» og som Parker sier i coverteksten: «In order to survive we must keep hope alive», og til slutt «Eternity».

Jeg pleier aldri å klage på at trommene til Hamid Drake er mikset for høyt, fordi jeg alltid elsker å høre hans kreative og lydhøre spill. Men på denne platen synes jeg han er altfor høyt mikset, særlig på førsteplaten, slik at en del av de andre musikernes detaljer forsvinner i trommelyd. Men det skal ikke være noe argument for ikke å sjekke ut disse to platene.

Hele førsteplaten oser av fri kreativitet, og særlig synes jeg Cooper-Moores pianospill er spennende. Litt i Cecil Taylor-skolen, men adskillig mer swingende. For det er ikke bare fritt det som serveres. Innimellom legger Parker seg på «fire flate»-spill på bassen og trekker de andre med ut i nydelige sekvenser. Rob Browns altsaksofonspill er relativt skarp i kantene. Han er en dyktig improvisator som kjenner Parker godt fra før gjennom en lang rekke konserter og plater, og bak ligger Drake med sitt sedvanlige heftige trommespill.

I andreCden synes jeg de tar det litt ned i forhold til den heftige «Eternal Is the Voice of Love», særlig i førstesporet. Men det er like energisk hele veien, og «Drum & Bass Interlude» er en fantastisk duell mellom bass og trommer, som swinger voldsomt. Og «Newark»-låta, er en slags ballade, såfremt denne gjengen kan eller vil spille ballader, og er kanskje latas fineste og mest ettertenksomme spor, med et fint tema de fire spinner over.

Det samme gjelder egentlig tittelsporet, hvor Parkers bass hele tiden bestemmer veien de skal gå, før de avrunder med «Eternity», en låt som viser at det å være afroamerikaner ikke er det letteste i et land styrt av en demon som ikke har kontroll på hva den venstre- og høyre hjernehalvdel til enhver tid tenker, og som slenger det ut av seg, enten muntlig eller på twitter. En nydelig ballade hvor Browns altsaksofonspill er overlegent i tone. Det er som om han sier: «Kom ikke her, din dust! Du har ikke peiling på hva du holder på med!»

«In Order To Survive» er blitt nok en virkelig god plate fra bassmaestro William Parker og noen av hans beste, musikalske venner. Den er ettertenksom, politisk, swingende og fri, slik nesten bare Parker er i stand til å lage musikk, og med dette laget på scenen, kan det nesten ikke gå galt.

Dette er så vidt jeg kan se, den andre platen William Parker har laget med tittlen «In Order To Survive». Den første kom på Black Saint i 1995, men med nesten samme besetning, dog uten Hamid Drake, så videoen under har vi hentet fra den forrige innspillingen.

Jan Granlie

William Parker (b, shakuhachi, v), Rob Brown (as), Cooper-Moore (p), Hamid Drake (dr), Dave Sewelson (v)