Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

WILLIAM PARKER

«Painters Winter»
AUM FIDELITY, AUM116-21

Når tre gamle venner innenfor den nyere jazzen møtes til plateinnspilling, kan det nesten ikke gå galt. Og det er også tilfelle når bassisten William Parker avtaler studiotreff i Park West Studios i Brooklyn med trompeteren, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Daniel Carter og trommeslageren Hamid Drake. De hadde avtalt innspilling i januar 2020, og nå er denne utmerkede platen her, hvor Parker har skrevet alle de fem komposisjonene som er «a tribute to the flow of rhythm as melody and pulsation. Laced with the joy and the bounce, the dance and the heart beat», som han selv skriver i coverteksten. Dette er trioens andre plate, etter «Painter’s Spring» som kom på selskapet Thisrsty Ear i 2000, så det var sannelig på tide med et nytt studiotreff.

Og det starter perfekt med «Groove 77», hvor Parkers markante bass-spill driver Carter, her på trompet i starten, før han går over til saksofon, og Drake inn i en aldeles nydelig låt som forteller det meste om denne utsøkte bassistens evner til å lage drivende god musikk. Det er nesten som å høre Charles Mingus i enkelte av sekvensene, og det hele swinger deilig.

Andresporet, «Painters Winter» er helt annerledes, og den åpner med Carters fløyte og Parker på trombonium. Dette er et messinginstrument som tidligere ble laget av H.N. White Company og Conn-Selmer. Det ble oppfunnet av H.N. White i 1938 og ble produsert til midten av 1970-tallet. Tromboneiumet ligner en vanlig trombone eller et tenorhorn eller eufonium, men i en mindre, mer kompakt form og med tre ventiler i stedet for slide. Dette er en mye mer eksperimenterende låt enn åpningen, med Drakes løse trommespill som assistanse i bakgrunnen. Men selv om dette er mye løsere og friere, er det en essens i spillet som fascinerer. Og det er spennende å høre Carter spille fløyte slik han gjør her, sammen med Parkers trombonium, som jeg ikke visste han også trakterte. En ettertenksom komposisjon som blir en fin avveksling fra åpningen.

Så følger «Happiness», samme navn som de internt bruker på trioen når de er ute på turné. Og her er bassen igjen på plass under Carters altsaksofon, som blir litt avventende og forsiktig. Bass-spillet er perfekt sammen med Drakes fine trommespill, og låten er en typisk Parker-komposisjon, hvor musikerne går dypt inn i den musikalske materien, og «skviser» ut det som er mulig å få ut av denne komposisjonen. Og det er deilig å høre hvordan Parker og Drake samarbeider her, og legger det perfekte grunnlaget for at Carter nesten kan gjøre hva han vil i fronten. Og begge er svært lydhøre, og reagerer på hvert lille «vink» fra Carter.

Så er de over i «Painted Scarf», hvor det er relativt «svevende» i starten med arco-spill fra Parker, lekende saksofonspill og Drake i en litt tilbaketrukket plassering, før Parker «tar grep» og legger en deilig rytme i bassen, som kunne kommet rett fra Mingus, og låten endrer karakter. Men Carters saksofonspill er like prøvende, noe som fungerer perfekt, og hvor det aldri er tvil om at det er Parker som styrer. Carters spill kan minne litt om Ornette Coleman i et roligere parti, før Drake kaster seg rundt med et deilig trommebreak, for han legger opp til et swingmønster slik nesten bare han kan. Men det varer ikke lenge. Han bare variere. Og på den måten er han med på å lage en nydelig låt, som aldri blir likegyldig. Dette er en todelt komposisjon hvor andredelen starter med Carters fløyte og Parker på shakuhachi, en japansk og kinesisk fløyte han ofte plukker fram på plater og konserter, og hvor stemningen blir en helt annen. Her har Drake en kort «kaffepause», men ikke så lenge at han lar de to holde på i det uendelige. Men han kommer rolig inn, og legger små rytmiske mønstre inn i helheten som får de to andre til å gli mer og mer over i et mer rytmisk spill, eller bli enige om tempo og rytme. Og dette er typisk for Drake. Han kommer «smygende» på sin ytterst vennlige måte, og uten store fakter, legger på sitt spill som en vennlig gest. Og dette tommespillet er med på å gjøre fløyte-og shakuhachispillet til noe mer enn flørting med østlige kulturelementer. Nydelig!

Så avslutter de med «A Curley Russell», som er en hyllest til bassisten Dillon «Curley» Russell, som døde i 1986, og som blant annet var medlem av Tadd Dameron Sextet. I sin storhetstid var en svært etterspurt bassist på grunn av at han var en mester i å spille i hurtig tempo. Og her kunne man kanskje forventet at Parker skulle legge ut i «hundre», men han holder seg i skinnet, og vi får en nydelig, litt Ornette Coleman-aktig låt hvor det swinger deilig av alle tre. Det er ikke like mye «trøkk» i spillet il Carter lenger, han begynner tross alt å bli en voksen mann, men hans bidrag er strålende, og det føles som hver tone er perfekt plassert. Og bak boltrer Drake seg, og vi kan nesten fonemme at han smiler under rastaflettene. Og når Parker legger ut på en «reise» i fire flate i en kort sekvens, er dette bare deilig. Vi får en fin trommesolo, som er et kroneksempel på hvordan en trommesolo i en slik trio skal utføres, rolig og avbalansert og ingen ego-tripp. Så får vi Carter i en relativt fri rolle, hvor spillet hans er nydelig over bass og trommer, og han blir hele tiden pushet av Parker og Drake til å yte maksimalt.

Så får vi en bass-solo, som er en kombinasjon av Mingus og Charlie Haden, det vil si: Typisk William Parker. Før han legger i vei med fire flate igjen og Carter og Drake kommer inn og avrunder en utrolig fin plate, som på sin enkle måte swinger nesten hemningsløst på grunn av bass-spillet til Parker og Drakes deilige trommespill.

Parker forteller i coverteksten at malere elsker vinteren. «Painters love the winter, they hunker down and begin masterpieces», forteller han. Samtidig forteller han at trioen på platen har vært på leting etter sjeldne blomster. «Flowers without preset chords yet changing moods tempos and colors according to the story they are telling». Og det synes jeg er en svært god beskrivelse på den musikken vi får servert på denne utrolig deilige innspillingen. «Less is more» er det noe som heter. Og et godt bevis på det synes jeg vi får fra denne trioen. De finner blomster som dukker opp fra snøen. De betrakter dem, snakker litt med og om dem, og improviserer rundt dem på en fremragende måte. Og når det er tre gode, gamle venner som møtes til samspill med de samme visuelle ideene, og når de kjenner hverandre såpass godt som disse tre musikerne gjør, blir det storartet musikk ut av det.

Nok en perle av en plate fra vår bass-favoritt, med assistanse og hjelp av en av de mest spennende trommeslagere vi kjenner og en saksofonist med full kontroll og begge beina godt plantet på bakken.

Nydelig!

Jan Granlie

William Parker (b, trombonium, shakuhachi), Daniel Carter (tp, as, ts, cl, fl), Hamid Drake (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.