Hvis du søker på internett for å finne informasjon om jazzmusikeren Xavier Pamplona, så tror jeg du må slite. For i denne gjengen med musikere med base i Amsterdam, finnes det ingen med det navnet. I stedet finner du både kjente og mer ukjente aktører på den nederlandske musikkscenen i septetten, som blir ledet av bassisten Raoul van der Welde, som de senere årene har blitt en viktig stemme på jazzscenen i Amsterdam. Med seg i bandet har han bassklarinettisten Ziv Taubenfeld, klarinettisten Michael Moore, trompeteren Alistair Payne, barytonsaksofonisten Giuseppe Doronzo, pianisten Marta Warelis og trommeslageren George Hadow.
Van der Weide studerte klassisk bass med John Clayton og Norma Brooks, pluss kontrapunkt med Guus Janssen i ungdommen. Han har arbeidet med Bert Koppelers PUNT-UIT Orkest, og i forskjellige prosjekter ledet av Guus Janssen, og han har spilt med Conny Bauer, Günter Sommer, Luc Houtkamp, Ab Baars og Joost Buis, og sitt nye prosjekt er bandet med det fiktive navnet Xavier Pamplona Septet.
Bandet ble startet i 2016 og er basert på to komplementære ideer: På den ene side er komposisjonene hovedsageligt laget av musikere og bandledere, som Van der Weide har jobbet med i de siste 40 årene (blant andre Bert Koppelaar, Guus Janssen og Tristan Honsinger), men han har valgt å ha med relativt unge, og kommende navn fra den lokale scenen i dette bandet. Joda, «veteranen» Michael Moore (fra Instant Composers Orchestra og Clusone Trio blant annet) er med. Men resten er av de yngre musikerne som er i ferd med å gjøre seg sterkt gjeldende på jazzscenen i byen.
«Play The» er et liveopptak fra klubben Splendor i Amsterdam den 2. juni 2018, og komposisjonene er i hovedsak gjort av musikere utenfor septetten, så som Bert Koppelaar, Fred Katz, Guus Janssen og Tristan Honsinger, i tillegg til at bandlederen, Raoul van der Weide har laget et par av låtene.
Og det er klart allerede fra første tone i Koppelaars «Hawkwind» at dette er musikk som er inspirert av de bandsammensetningene vi i salt peanuts* er spesielt glade i fra Nederland. Her er det mye som ligger tett på Instant Composers Orchestra (ICP) og de andre innenfor ICP-kollektivet. I tillegg er det mye som kunne vært hentet fra saksofonisten Sean Bergin og Willem Breuker Kollektif, når de bestemte seg for å gå «the latin way». Det vil si relativt frisk musikk med røttene godt plantet innenfor tradisjonen fra jazzens 20- og 30-tall, sirkusmusikk, vaudeville, latin og den moderne og friere improvisasjonsmusikken.
Åpningssporet er et typisk eksempel på sirkusmusikken, mens det andre sporet, «Improvisatie», en fri improvisasjon for bassklarinett, klarinett, trompet og barytonsaksofon, er en fin og søkende sak hvor de fire musikerne kommuniserer på en fri og fin måte.
Så får vi Koppelaars lange «Ambitus cyclus», og vi er tilbake i sirkusmanesjen. Dette er en deilig komposisjon, hvor man bare venter på at enten en klovn eller to, eller et hestefølge skal komme inn i manesjen. Så endres låten og vi får en nesten smektende Ellingtonsk del med klarinetten i front, som krydres av de andre musikerne med samme Ellingtonske tilnærming, men med en fandenivoldskhet i spillet som fascinerer. Vi får en sår trompetsolo fra Payne, og vi blir sittende ytterst på stolen og vente på smellet. Giuseppe Doronzo avleverer en moderne og eksperimentell solo på barytonsaksofon mens bassklarinetten i bakgrunnen spiller temaet som de andre legger seg på, og Sean Bergin er langt framme i pannebrasken. Men det varer ikke lenge før Mareta Marelis tar det tilbake til sirkusmanesjen med temaet i lystig versjon, før hun evleverer en fin solo i beste Misha Mengelberg-stil. Og de andre musikerne kommer midt inn i et eller annet opptog i New Orleans. Men vi blir ikke værende der altfor lenge. De må videre, og det er klarinettene som leder an ut av byen og inn i et nytt landskap. Men det blir bare en rundtur ut av byen og inn igjen. For bandet liker seg i New Orleans. Og vi får en strålende bassklarinettsolo fra Taubenfeld, før kapellmesteren overtar med en fin bass-solo, før bandet nesten stopper opp, som om de ikke helt vet hvor de nå skal bevege seg. Men klarinettene tar grep, og vi er på vei inn i sirkusmanesjen igjen, og da virker det som de er fornøyde med reisen, og stopper.
Fred Katz «Untitled» er neste. Katz var en amerikansk cellist og komponist, som var en av de første som bragte celloen inn i jazzen. Han lagde mye musikk til film på 60-tallet, men spilte også med Chico Hamilton, Paul Horn, Carmen McRae med flere, Her får vi vakkert spill fra Michael Moore i en smektende ballade, som beviser at Pamplona-septetten takler dette på strålende vis. Mye Ellington i denne også, men mindre arrangert enn det vi husker fra den store bandlederen og komponisten.
Guus Jansen, som nå fungerer som pianist i ICP, har laget den sarte og relativt frie «Koto a gogo». Etter hvert dukker det opp et tema som musikerne «leker» seg rundt, med et litt «kantete» trommespill, som fungerer som kontrast til det frie spillet fra de andre musikerne.
Og selvsagt må cellisten Tristan Honsinger med på en slik plate. Her med «Luce nel scuro», som beveger seg ubekymret mellom det sirkusaktige og det frie. Og man ser nærmest Honsinger danse rundt foran bandet, slik han så ofte gjør det med ICP, og vi er langt inn i landskapet til de før nevnte favorittbanda fra Amsterdam, før vi får Raoul van der Weides «Culture Boy» og «Feitenlied». I «Culture Boy» får vi en avdempet og fin bassintro, før bandet kommer inn omtrent som saksofonrekka til Duke Ellington, før de beveger seg ut til høyre og venstre i det frittgående landskapet, før de igjen samles i et slags tema. Men de forblir ikke lenge der. Etter kort tid beveger de seg igjen ut i hver sin retning, og det blir en fantastisk morsom musikk ut av det hele.
I «Feitenlied» er de litt tilbake i sirkuset igjen, men med frie passasjer som fungerer perfekt. Her overlates scenen et øyeblikk til Doronzo og hans barytonsaksofon før Warelis igjen er på plass med nok en solo som gjerne kunne vært gjort av Misha Mengelberg etter inspirasjon fra Thelonious Monk. Deilig og neddempet. Men de andre musikerne lar henne ikke få fred. De er hele tiden frampå og vil forstyrre, men da hun kaster seg over i et slags Cecil Taylor-aktig spill godtar de det, og lar henne holde på, før de på deilig vis tar det hele inn igjen og over i sirkusmanesjen igjen.
Så avslutter de med Guus Janssens «Jo-jo jive», som akkurat er det låttittelen forteller – en morsom jive. Her åpner det med barytonsaksofon og to klarinetter, som nesten får lov til å holde på alene. Men ikke lenge. Alistair Payne vil også være på listen over solister, og gjør en strålende solo, før «alle» er på plass for å forstyrre trommesoloen, før de roer det hele i land på en fortreffelig måte.
«Play The» er rett og slett blitt en deilig, morsom og energisk plate fra noen av de musikerne som etter hvert kanskje skal overta etter våre favoritter i ICP og Willem Breuker Kollektief og noen andre av de andre friske, energiske og kreative, nederlandske ensembler. Vi ønsker dem velkommen, og gleder oss til å høre mer fra denne gjengen. Hele platen er preget av deler fra hele jazzhistorien, gjerne med flere epoker i samme låt. Og det er noe som gjør disse nederlandske ensemblene helt spesielle. De hiver seg over jazzhistorien, plukker deler de liker fra forskjellige epoker og kaster de sammen i noe helt nytt, som de er ganske alene om å holde på med. Og jeg tror Misha Mengelberg må ta seg en pause fra himmelens jam session når disse musikerne spiller på en klubb i Nederland, og bare sette seg og nyte «arvingene», med sitt typiske smil om leppene.
Jan Granlie
Ziv Taubenfeld (bcl), Michael Moore (cl), Alistair Payne (tp), Giuseppe Doronzo (bs), Marta Warelis (p), George Hadow (dr), Raoul van der Weide (b)
