Saksofonisten, komponisten og bandlederen Yu Nishiyama kommer opprinnelig fra Yokohama i Japan. Hun begynte først å spille piano da hun var fem år, og begynte med saksofon da hun 14. Hun ble uteksaminert fra Senzoku Gakuen High School i Japan, og kom til USA for å studere jazzsaksofon med Brad Leali ved University of North Texas. Mens han studerte her, skrev hun arrangementer og originale komposisjoner for UNT O’Clock Lab Band og andre ensembler. Hun tok sin mastergrad i jazzkomposisjon og arrangering ved William Paterson University, og studerte med Cecil Bridgewater og Ed Neumeister. Hun mottok «Herb Alpert ASCAP Young Jazz Composer Award» i 2019 og i 2021 for sine storbandkomposisjoner «Gloomy Suite» og «Honorary Whites». I 2021 mottok hun «Portland Jazz Composers Ensemble Prize» for komposisjonen «Retrospections».
Yu Nishiyama Big Band, spilte inn sitt første album i oktober 2020, og er et storband med relativt unge musikere. I 2019 ble Nishiyama tatt opp i BMI Jazz Composer’s Workshop, et prestisjefylt fellesskap av likesinnede komponister basert i New York. Og nå, i 2022, er hun ute med albumet «A Lotus in the Mud», hvor vi får seks av hennes komposisjoner og arrangementer for stort band.
Her på salt peanuts* har vi ikke vært ivrige nok til å anmelde storbandmusikk, men når det er storband ledet av kvinner, som det ikke er altfor mange av rundt om i verden i dag, ser vi det nærmeste som en plikt å anmelde dem. I tillegg liker vi storband som går litt lenger enn å gjøre musikk de legendariske komponistene som Duke Ellington, Count Basie og Gil Evans har gjort i nærmest perfekte versjoner selv.
Og jeg føler at Nishiyamas komposisjoner går i en litt annen retning enn flesteparten av storbandene gjør i dag. Hennes komposisjoner er relativt kompliserte, og arrangementene ligger litt på «utsiden» av hva vi får fra de fleste storband i dag. De beste å sammenligne med er kanskje to andre, kvinnelige komponister som Kathrine Windfeld og Maria Schneider. Selv de ikke ligner mye på hverandre i komponering, så føler jeg at man kan høre noe fra begge i Nishiyamas komponering.
Hun har et dyktig og teknisk svært dyktig band å «leke» med, og de musikerne som blir frontet som solister er strålende.
I den første låta, «Retrospections», som hun tidligere har fått pris for, får vi høre altsaksofonisten Adam Hutcheson som solist, i en drivende fin låt, som har mye av den tradisjonelle storbandsounden i seg, men hvor arrangementet er komplisert og spennende, og som får oss til å følge nøye med. Den går over i «Time is Money». Dette er en swingende og fin komposisjon, som er litt «enklere» enn åpningssporet, men hvor det lurer en god del kompleksitet i de enkelte setmmene. Her får vi en fin trombonesolo av Peter Lin, som beviser at det også finnes en rekke utmerkede trombonister «over there».
I «I can’t imagine a happy life without you», får vi pianist Caelan Cardello, William McKee på fløyte og David DiTrapani som solister, i en ballade som gjerne kunne være gjort av Duke Ellington. En fin ballade med et sangbart tema som fungerer fint. Og alle tre solistene gjør gode innsatser, Deretter får vi «Honorary Whites», hvor altsaksofonisten Adam Hutcheson igjen får vist seg fram, i nok en kompleks låt hvor bandet gjør en «prikkfri» jobb, og Hoagy Carmichaels «Skylark», den eneste komposisjonen som ikke er gjort av kapellmesteren, som her får en slags latinaktig innpakning, med gode solistbidrag fra gitaristen Peter Hunter og Caelan Cardello på Fender Rhodes, før de runder av med tittelsporet «A Lotus in the Mud» med tenorsaksofonisten Alex De Lazari og David DiTrapani på flygelhorn som solister. Her starter det med fløyter som spiller temaet før resten kommer smakfullt inn, og vi får en litt japansk stemning før låten sømløst går over i en fin, vestlig storbandlåt som swinger upåklagelig.
Yu Nishiyama er en dyktig komponist og orkesterleder. Hun lager fine komposisjoner, og hennes arrangementer går utenpå det meste vi får fra amerikanske storband i dag.
For en del år siden var jeg på jazzmesse i New York, hvor det var en rekke amerikanske studentstorband som fikk vist seg fram, før Trondheim Jazzorkester med Chick Corea, under ledelse av Erlend Skomsvoll, avsluttet «festen» med en heidundrendes konsert. Og hadde Yu Nishiyama vært der med sitt storband, kan det hende den godeste Skomsvoll og Trongheim Jazzorkester hadde fått adskillig mer konkurranse enn de fikk denne kvelden. For Yu Nishiyama er en dyktig storbandleder, som her har satt sammen et velspillende og, ytterst dyktig band.
Jan Granlie
Yo Nishiyama (cond., comp), Adam Hutcheson (s), William McKee (s), Alex De Lazari (s), Benjamin Kean (s), Skylar Hagner (s), Nathan Eklund (tp), Jon Giddings (tp), Rafael Castillo-Halvorsen (tp), David DiTrapani (tp), Nick Grinder (tb), Peter Lin (tb), Stephen Justice (tb), Joshua Mirman (tb), Peter Hunter (g), Caelan Cardello (p), Evan Gregor (b), Dan Pugach (dr, perc), Andrew Popham (perc)
