Den japanske pianisten Yuko Fujiyama ble født i Sapporo i 1954, og begynte å spille piano da hun var fire år. Men det var ikke før en sommermorgen i 1980 på et fortau i New Yorks East Village at hun fant sitt kall; noen spilte et bånd med Cecil Taylor, og hun ble forvirret av pianolydene. Dette øyeblikket åpnet en dør inn i musikkens abstrakte skjønnhet for pianisten. Hele tiden etter det har hun lett etter sine musikalske strukturer og sin kunstneriske åre. «Jeg har prøvd å være fri fra følelsen av lineær tid, sa hun ved utgivelsen av sitt album, «Night Wave», og er resultatet av mitt lange søk.»
Nå er hun igjen ute med plate sammen med kornettisten Graham Haynes og den japanske elektronikamusikeren Ikue Mori. Vi får 13 relativt fritt improviserte «strekk», hvor Fujiyama har skrevet alt stoffet, hvor noen tekster av Shuntaro Tankawa, oversatt av Fujiyama er satt inn i musikken. Tankawa er en japansk dikter og oversetter, og er en av de mest leste og høyt respekterte nålevende japanske diktere, både i Japan og i utlandet, og et hyppig framme i diskusjonen om Nobelprisen i litteratur.
På «Quiet Passion» får vi de tre i relativt fritt «leie», med Fujiyamas frapperende pianospill og Haynes kraftfulle kornettspill i føringen. Moris elektronikk er med som en slags grunnpilar i musikken, som er ytterst viktig for hvordan resultatet er blitt, og hennes ører må være kjempestore, for her plukker hun opp hver minste detalj og gjør noe med lydene gjennom elektronikken.
Men det er Haynes kornettspill som fascinerer aller mest. Han er etter hvert blitt en «ringrev» innenfor den nyere jazzen, men jeg kan ikke huske å ha hørt han like «frittgående» som her tidligere. Hans relativt skarpe og sterke tone i kornetten skiller seg relativt mye fra andre velkjente kornettister som for eksempel Don Cherry og Kirk Knuffke. Tonemessig vil jeg nesten si at han ligger nærmere Lester Bowie på denne innspillingen.
Og Fujiyamas pianospill ligger relativt tett på forbildet Cecil Taylor. Men allikevel blir spillet personlig, for lytter man nøye etter, så kan man nesten høre at pianisten har japansk bakgrunn. Hun skriver «komposisjoner» eller «strekk» hvor både hun og medmusikantene må strekke seg langt for å få skikkelig tak i, men jeg synes de har funnet en fin balanse og tilnærming som det gjør godt å lytte til.
Platen avsluttes med det tredelt «verket» «Quiet Passion», etter den fine pianosoloen «Piano solo II», som egentlig varer altfor kort, og klokkes inn på 1:24, men hvor hun, sammen med den tidligere «Piano Solo I» beviser hvilken eminent og kreativ pianist hun er. Og de tre sekvensene vi får i «Quiet Passion» oppsummerer egentlig på mange måter grunnelementene i denne musikken, selv om de tar det litt ned i energinivå i disse tre «satsene»: Ytterst kreativt, spennende og fint pianospill, gnistrende kornettspill, og nennsom elektronikk som ikke går i veien for de to andre.
En ytterst spennende utgivelse!
Jan Granlie
Yuko Fujiyama p, v), Graham Haynes (cor, elec), Ikue Mori (elec)
