På skive

YVES ROUSSEAU SEPTET

«Fragments»
YOLK RECORDS, J2081

Yves Rousseaus karriere som komponist er først og fremst knyttet til musikken som utøver. Bassisten skrev sine første låter i 1988 og deretter har han arbeidet regelmessig for ensemblene som han spilte med, ofte i grenselandet mellom jazz og impro. Hans komponering er for det meste innenfor den nyere jazzen, som ofte også inneholder elementer av samtidsmusikk og annen «klassisk» musikk, men han er også innom Jacques Tati-universet, musikk som når det unge publikum og elementer fra musikken fra Øst-Europa, Tyrkia og innover der. Hans karriere er preget av en rekke spennende, franske samarbeid, og i dag jobber han med alt fra duo til septett, men han har også gjort suite for blandet kor og sopransaksofon med 18 musikere, med tittelen «d’Amour et de Folie», inspirert av diktene til Louise Labé.

Hans septett «Fragments» ble startet i 2019, med en helt original musikk som feirer noen av de store pop- og rockebanda fra 70-tallet.

Selv sier han om prosjektet at «Disse «fragmentene» er minner om mine tre år på videregående skole, mellom 1976 og 1979, da jeg oppdaget musikken til de store banda som da var på topp, som King Crimson, Pink Floyd, Yes eller Genesis. Bortsett fra to utlånte sekvenser, fra David Crosby og Robert Fripp, er all musikken original og frukten av min reise som improvisator og komponist rundt om i verden. De ble skrevet til minne om disse spennende oppdagelsene og store, musikalske oppdagelser».

Vi møter et band bestående av Roussau på bass, Géraldine Laurant på altsaksofon, Thomas Savy på bassklarinett, Jean-Louis Pommier på trombone, Scaba Palataï på gitar, Vincent Tortiller på trommer og Eienne Manchon på rhodes, moog og wurlitzer, i åtte «strekk», hvor de fleste inneholder flere «deler». Og det starter med den litt dystre «Reminiscence» i to deler, og jeg føler at vi umiddelbart befinner oss i den nyere delen av den franske musikken, med elementer som peker direkte mot den klassiske musikkarven, blandet sammen med moderne elementer og friere improvisasjon. Med bassklarinett, altsaksofon og trombone som førene instrumenter, får man gjerne et melankolsk lydbilde som får oss til å tenke at dette kan bli en tøff affære man skal jobbe hardt for å komme seg gjennom. Men allerede i andrelåten, «Personal Computer» endrer dette se kraftig. Da smeller hele bandet til med noe som gjerne kan ha sin bakgrunn fra 70-tallets rockemusikk, men samtidig swinger det som et moderne jazzensemble som går litt tilbake i tid. Her endres det hele i andredelen, hvor de gjør David Crosbys gamle låt «New Orleans», uten vokal men med keyboards som et viktig element, og ikke moderne keyboards, men en god, gammen rhodes, som tar oss med inn i en fin versjon av Crosbys låt.

«Abyssal Ecosystem» er en roligere sak, i alle fall i begynnelsen, hvor også de «gamle» keyboardsene er med på å sette preg på musikken. Vi får en fin trombonesolo fra Pommier, og jeg føler at Rousseau har klart å oppgradere 70-tallsmusikken til vår tid på en fin måte. Mot slutten, etter trombonesoloen, «kliner» de igjen til med heftig spill hvor det beste fra 70-tallsrocken dukker opp, og særlig synes jeg vi får den samme følelsen som i de beste partiene i Yes sin «Close to the Edge» fra 1972.

Vi får «Darkness Desire» i to deler, hvor det swinger upåklagelig av førstedelen, som samtidig bringer tankene tilbake til gutterommet, det gamle stereoanlegget og lukten av unge herrer som nok skulle skiftet sokker før de inntok det innestengte rommet. Vi får fine solistbidrag, blant annet fra Laurent på altsaksofon, og hele veien med de «gamle» keyboardsene som ledetråder. Vi får «Crying Shame», som på mange måter minner om noe Frank Zappa kunne gjort, på grunn av taktskifter og store skifter i stemningene, «Oat Beggars» gir oss mer oppdatert nostalgi før vi får den firedelte «Winding Pathway», hvor også Robert Fripps «In The Court Of The Crimson King» inngår på en fin måte og med respekt for opphavsmannen, før de avslutter med den todelte «Efficient Nostalgia», som starter nesten som en jazzballade, og som har mange «retro»-elementer inne, ikke minst i gitarspillet, og med en strålende trombonesolo som høydepunktet. Her avleverer også Rousseau en fin bass-solo som er akkurat så nostalgisk som den skal være, før vi får en rocka avslutning som igjen tar oss tilbake til King Crimson, Frank Zappa, Yes og Pink Floyd på en herlig måte.

Dette er blitt en nostalgisk reise, hvor vi med letthet kan minnes ungdomsårene, uten at det blir utdatert musikalsk. For Rousseau har laget fine komposisjoner som er med på å oppdatere minnene fra 70-tallet til 2020 på en fremragende måte. Rosseau har mye å takke de gamle rockelegendene for i sin komponering. Og de gamle rockelegendene har mye å takke Rousseau for. For dette er musikk som får oss, som var i starten av vår musikalske reise på 60- og 70-tallet, til å se oss tilbake og minnes de mange timene på det innestengte gutterommet, mislykkede forsøk på å nærme oss det annet kjønn, og timer med hodet dukket ned i nyhetene i vår lokale plateforretning, eller etter at vi hadde funnet noe som var passe obskurt som vi kunne lytte til med et telefonrør på hvert øre.

Da jeg begynte på ungdomsskolen skulle man ha musikk i friminuttene. Gjerne fra et par relativt dårlige høgtalere plassert langt oppe på veggen ute. Og hver gang vi satte på plater som kunne minne om noe av det Rousseau er inspirert av, ble vi raskt klubbet ned av jentene som ville høre lettbeint popmusikk. Så det ble egentlig ikke mange muligheter til å spille være obskurde favoritter. De var forbeholdt gutterommet, når jentene var andre steder, og vi fikk dyrke våre favoritter, Pink Floyd, Yes, King Crimson, Zappa, og ikke minst Steppenwolf, Poco, Uriah Heep, Chicken Shack, Led Zeppelin og de andre banda jentene ikke ville vite noe av.

Og Rousseau, og hans utmerkede medmusikanter, har gitt oss en utmerket reise tilbake i tiden, som gjør godt for en skrantende krop og sjel. Og i og med at de har oppgradert musikken til vår tid på en strålende måte, har vi samtidig fått en plate av vår tid, som vi kommer til å lytte mye til i fremtiden.

Jan Granlie

Yves Roussau (b), Géraldine Laurant (as), Thomas Savy (bcl), Jean-Louis Pommier (tb), Scaba Palataï (g), Eienne Manchon (rhodes, moog, wurlitzer), Vincent Tortiller (dr)

Skriv et svar