Av og til kommer det plater som man egentlig ikke tror er en regulær plate. Så som med innspillingen «Never Group» med altsaksofonisten Zhenya Strigalev.
Han er født i Russland og har studert ved Royal Academy of Music i London, og er ofte å se på scenen på klubber som Ronnie Scott og The Vortex.
Med på «Never Group» har han fått med et riktig stjernelag. Vi møter trommeslageren Eric Harland, som vi kjenner fra bl.a. Charles Lloyd, McCoy Tyner og Michael Brecker, bassisten Matt Penman er også en mye brukt bassist, noe man også kan si om trompeteren Alex Bonney. Keyboardisten John Escreet er en av Sambandstatenes mest benyttede keyboardister de senere årene, mens Bruno Liberda (elektronikk), Tim Lefebyre (bassgitar), er de mest ukjente musikerne i sammenhengen, men begge kommer fra det med æren i behold, så det er ingenting feil med besetningen i dette bandet.
Vi får hele 20 låter, hvorav mesteparten er skrevet av Strigalev, men de gjør også noen låter av Bruno Liberda som han har gjort sammen med Strigalev, og noen låter han har gjort sammen med Harland og Tim Lefebvre.
Det starter med den noe spesielle introen hvor en radiostemme ønsker velkommen og hvor han introduserer bandet og musikken. Her snakkes det varmt om at dette er et band som beveger seg fritt innenfor de fleste stilarter, fra swing, bebop og til nyere musikkformer. Det kan ikke kalles noe annet enn misvisende markedsføring, for her er det lite som minner om swing- eller bop-perioden. Denne første «låta» er kalt «I messed up at the end of my solo», og er en litt spesiell måte å åpne en plate på. Deretter får vi den litt for stressede «Blo Active» og den neddempede «Not Upset» og «Bassgeingengeister», før man finner roen med «Some Thomas» som er en slags reggae som fungerer fint.
Strigalev har en litt tynn tone i altsaksofonen, og sammen med, særlig Harlands trommer, som er mikset et godt stykke fram i lydbildet og Lefebvres bass-spill, faller han litt gjennom.
Men er man ute etter en småfunky sak, så skal man sjekke ut denne, for det er mye fin musikk som presenteres i løpet av de nesten 80 minuttene den varer.
Innimellom kliner kompet til, såpass at Strigalev får mer enn nok med å henge med, men det funker fint.
Vi får relativt korte låter som er radiovennlige, men noen nyskapende plate er det definitivt ikke, selv om Harland, Lefebvre og Penman gjør hva de kan for å gjøre dette funky og fint. Av og til kan de minne litt om det britiske bandet Backdoor, men her får man både elektronikk og John Escreets keyboard på kjøpet, noe som er med på å gjøre dette til en morsom og interessant innspilling.
Jan Granlie
Zhenya Strigalev (as), Tim Lefebvre (bg), Eric Harland (dr), Bruno Liberda (elec), Matt Penman (b), John Escreet (keys), Alex Bonney (tp)
