Da Tristan Honsinger ble født 23. oktober 1949 i Burlington, Vermont i USA, må måneskinnet ha vært sterkt. Musikken og han begynte et samliv tidlig. Men det ble aldri den kammemusikalske karrieren som hans mor nok hadde sett for seg. Han studerte klassisk cello tidlig, og med sin bror og søster ga han fra ung alder ukentlige konserter med klassisk repertoar.
Etter musikkstudier med Peabody Conservatory i Baltimore, dro den 25 år gamle Tristan Honsinger over Atlanterhavet, og slo seg ned i Amsterdam. Der kom han med i nettverket rundt Misha Mengelberg, Han Bennink, Wiebe Bijker og andre som hadde startet opp det nettverksbaserte fellesskapet de kalte Instant Composers Pool, eller ICP. Honsingers musikk tok nå helt andre retninger, og den fortsatte å utvikle seg helt fram til for kort tid siden.
Etter at Honsingers helse sviktet, kort tid etter at han hadde vendt tilbake til USA, ble det organisert en crowd-funding for å få skaffet midler til en helseforsikring og et bosted. «… Now Tristan is broke, without a place to live and has health issues that require expensive medicines. Tristan deeply wants to spend his time performing, writing and working, but it´s impossible … We want to help to facilitate for Tristan´s continued well-being, by reaching out to the global community. The money will be used to get Tristan health insurance and a place to live», skrev de som startet aksjonen. Vi visste det sto dårlig til, men håpet var stort for at han skulle komme seg på beina igjen.
I juni vokste håpet. En av de som sto bak fundraiseren kunne fortelle at Tristan hadde funnet «an apartment in Trieste, he has the medicines he needs and he’s back touring and working! … After this everything will be easier for him … He’s his really, really thankfull!».
Men idag kom altså meldingen om at vi har mistet kanskje en av de mest innfallsrike, crazy, oppfinnsomme, utradisjonelle og sprø musikerne som jeg noensinne har opplevd. En konsert med Tristan Honsinger ble alltid noe helt annet enn det du ventet — selv når du ventet det helt uventede!
Med sin klassiske bakgrunn, kombinert med fri improvisasjon der han tok alle virkemidler i bruk, skapte han et helt særegent musikalsk uttrykk som kombinerte musikalsk framføring med performance og improvisert teater. Det visuelle var alltid en stor del av konsertene og hans musikk. Han kunne skape musikk som var som hentet ut fra en barnesangbok, og han kunne kombinere det med tykke, kraftfulle lydlandskap som ingen annen. Det var alltid fargerike bilder i hans historier.
Han spilte med «alle». Den første skiva som ble gitt ut i hans eget navn, var en duoskive med den engelske gitaristen Derek Bailey. I kollektivet Company som Derek Bailey organiserte, var Honsinger et naturlig medlem. Albumet «Tettterettet» med ICP-orkestret kom ut året etter duoalbumet med Bailey i 1977. Nærheten mellom den nederlandske, Fluxus-inspirerte jazzscenen, og den kollektive, kontrapunkt-orienterte tyske frijazzen, førte til at han også ble en del av det tyske frijazz-ensemblet Globe Unity.
Han har spilt med Cecil Taylor, Steve Beresford, Sean Bergin, Sven Åke Johansson, Toshinori Kondo, … rekka er lang. Svært lang. Men det er allikevel miljøet rundt ICP som var hans sentrale arena. Og sentralt i hans musikalske virke var hele tiden innflytelsen fra og samhandlingen med teater, dans, alle perforamtive kunster. Koreografien av hans konserter kunne være en like stor opplevelse som musikken. Alt dette var bygget over en dyp innsikt i celloens karakteristika og teknikkene for å få instrumentet til å synge.Og han kunne synge med det.
Han var som et barn, men som et kunnskapsrikt, kreativt og musikalsk barn som ikke så noen grenser for sin musikk. Men det stilte også krav til publikum. For å få utbytte av musikken måtte du lytte som et barn. Til den nederlandske avisa de Volkskrant sa han en gang,
Simple things fascinate me, simple stories and simple characters. It’s not that I write for children in particular, but I think they would understand it very well. I usually get the best reactions from an audience with a good mix of children and adults. I don’t like to play for one particular age group. It is almost a necessity for me to compose in the form of stories and texts. It gives me ideas and it does help the musicians in their improvisation if they can think: This story is about a little man who takes a walk and experiences this, that and the other. It also helps the audience, it gives them something to hold on to.
Da meldingen kom om at Tristan Honsinger ikke var blant oss mer, sluttet månen å skinne over Vermont.
Tristan Honsinger 23. oktober 1949 – 5. august 2023.
Requiescat in Pace
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Mossefinn
