Konserter

Eg heite Markus Jazz og eg fyge rundt om kring

MAIJAZZ – DAG 2 – ONSDAG 4. MAI 2016: salt peanuts* er på plass i oljå-byen. Om olja er på vei ut, er musikken på full fart inn igjen.

Og været er som det skal være under Maijazz. I det vi reiser hjemmefra kommer våren for fullt i Stavanger – det er tid for Maijazz. Det er igjen mulig å smeiga seg, slik det heter på Sørlandet, ved bredden av Breiavatnet.

Og igjen tar vi i dagsrapportenes titler utgangspunkt i den lokale musikktradisjonen og jazzer dem opp. Hva er da mer Stavangersk enn Stavangerensemblet? Og deres store hit fra deres andre LP «Ska det ver … så ska det ver!» – med Gunnar Roalkvams underfundige tekst «Foggel i dag»;

«Eg heite Markus Trost / og eg fyge rundt om kring, …

«Loftå er så fudle av gassar og av røyg / At sang eg om det reina så vett du at eg løyg / Men du vil helst ha fre’ / Sjøl om du kan se /
og syng eg falskt så ikkje kom og klag /

«Det e’kje greit å væra foggel i dag»

Men om lufta er full av mye rart, så er den disse dagene også full av god musikk. For nå har Stavanger Jazzforum invitert til Maijazz igjen.

Vårt første møte med musikken i Stavanger er på forum-scena Spor 5. Her inviterer Ivar Grydeland på gitar, Tonny Kluften på el-bass og Ingar Zach på perkusjon om ikke til dans – så i hvert fall til en musikalsk seanse som trioen Huntsville. Stedet er jo et utmerket valg, vi sitter jo nærmest på bredden av bittelille Breiavatnet – gitt navnet til trioens siste plate: «Pond».

Konserten er en studie av brede lydmalende penselstrøk,  som utvikler seg svært langsomt og nærmest organisk. Det er styggvakkert, hvor Tonny Kluften bygger en solid grunnmur, Grydelands karakteristiske langstrakte strengeklanger og lydmanipulerende programvarer. Men det er Ingar Zachs trommer og elektronikk som virkelig gir musikken karakter og utvikling. I lange strekk er det Zach som driver musikken framover.

Utfordringen blir at musikken i store deler av konserten har lite dynamikk i seg. Dermed blir det etter hvert utfordrende å holde oppmerksomheten på topp hele tiden. For dette er musikk som er så langt fra muzak som det er mulig å komme. Den krever full oppmerksomhet og vidåpne ører for å fange de små detaljene som gir den liv.

Det er flott og storveis, men musikken blir så intellektuelt orientert at det oppleves som at det går på bekostning det livet som musikken er totalt avhengig av i en konsert-situasjon.

Fra Spor 5 rusler vi opp bakken til Folken – stedet for musikken med bredere appell. Anneli Drecker er på scenen med bl.a. Eivind Aarset på gitar. Musikken var grei nok, men den engasjerte oss ikke. Dessuten var – og vi skjønner at Folken er et utfordrende lokale akustisk sett – lyden ut i lokalet for svak.

Vi dro derfor opp til det gamle bedehuset Stavangeren for å få med oss Marius Neset med Svante Henryson på cello. Vi ankom mot slutten av en ren duo-sekvens – og vi skjønte at her skulle vi ha ankommet tidligere. For her var det skjønn musikk av ypperste slag. Etterhvert kom resten av Nesets kvintett på scenen, Peter Eldh på bass, Ivo Neame på keyboards, Jim Hart på vibrafon og Anton Eger på trommer.

Da var det som det virelig tok av. Jeg har hørt den nå 31-årige mannen fra Os noen ganger, men det er sjeldent jeg har opplevd ham så levende og full av krutt som denne kvelden. Det ble etter hvert nesten hallelujatilstander i dette gamle bedehuset – det satt nok noen nisser på loftet som fikk flashbacks til lokalets tidligere tilværelse. Men denne gangen vara det de verdslige saker og guder som ble tilbedt i lokalet.

Tilbake på Spor 5 ville vi ha med oss litt av Olga Konkova Trio. Trioen med Per Mathisen på bass og Audun Kleive på trommer var i fyr og flamme. Olga Konkova briljerer i det landskapet som hun utviklet for plata «The Goldilock Zone». Gullhår-sonen refererer til den sonen rundt en stjerne hvor vann – H2O – kan forefinnes i flytende tilstandsfase – en alminnelig antatt forutsetning for utvikling av liv på planeter rundt stjernen. Det bør være åpenbart at jorda befinner seg godt innenfor denne sonen rundt vår egen sol.

Det er åpenbart at Konkova, Mathisen og Kleive trives i denne sonen. «Pillars of Creation» – navngitt etter stjernefabrikkene som er fanget opp i Ørnetåken (M16) i ett Hubble-teleskopets mest kjente bilder – er et fyrverkeri av musikalsk lek. Eller kanskje bedre som en sjokkbølge etter en supernova tilsvarende den som for ett tusen år siden (da de lysbølgene  som dannet disse bildene ble skapt) var på vei mot denne tåka og som nå har revet disse pillarene fra hverandre.

På samme måte var det med den sjokkbølgen som traff meg denne kvelden på Spor 5. «Pillars … » ble dekonstruert og rekonstruert i et vidunderlig samspill.

Vi løper videre, for å avslutte kvelden på Sting, denne klubben på toppen av Valberget. I selskap med bandet Stokk & Stein (bildet) som har fått æren av å åpne årets Tett på en helt-sekvens. Bandet har valgt seg Mats Gustafsson som sin helt for denne kvelden. Gustafsson legger bånd på seg for å gi trioen rom for å utfolde seg. Det ble et trivelig møte med en ung og entusiastisk trio, hvor de tre – Jakob Folke Ossum på gitar, Vidar Starheimsæter på bass og Olav Andreas Abildgaard på trommer – garantert fikk med seg mye lærdom og store opplevelser som de kan bruke til å utvikle seg videre som musikere.

Vi sier god natt – og ses igjen i morgen!

Tekst, fot og foto: Johan Hauknes