Konserter

Kongsberg! Kongsberg!

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 1, ONSDAG 3. JULI 2019: For en åpningsdag!

Når opptoget er på vei over Nybrua mellom Nymoen og Vestsida på Kongsberg veit vi at årets jazzfestival i den nå 395 år gamle Sølvbyen er i gang. Selv om barnetoget i år går til parkområdet Kvarten ved bredden av Lågen, og ikke til Kirketorget.

Men noenting er heldigvis som det nesten alltid har vært, i hvert fall har det vært slik de siste femten årene. Med unntak av et par år, har kvartetten Gumbo hatt ansvaret for instruksjon av paradebandet, slik har det i hvert fall vært siden 2004. Bandet, som er oppkalt etter en smakfull matrett fra kystområdene rundt New Orleans, har også i år ledet workshopen med unge aspirerende musikanter. Og også i år med Kenneth Ekornes på trommer, Even Kruse Skatrud på trombone, David Gald på tuba og sousafon, og Kåre Nymark Jr. på trompet.

I år var paradebandet dessuten forsterket med gjester fra Denver, Colorado. Denver Jazz Club Youth All Stars dukket opp på workshopens siste dag og ble med én gang integrert i bandet. Et strålende eksempel på kommunikasjon og interaksjon over land- og havgrenser i alle aldersgrupper.

Ved utescenen som er satt opp på Kvarten er det i år Bård Vegar Solhjell – for tiden generalsekretær i Verdens naturfond – som åpner årets festival. Han skulle jo ellers være velkvalifisert for denne jobben, for han er ikke bare musikkinteressert. Han har også en (til nå) skjult fortid som musikant. I tidlige tenår byttet han ut fiolinen med el-gitar og ble med i det som ble vestlandsbyen Førdes tredje beste rocke-band. Riktignok var det, som han la til, bare tre rockegrupper i Førde på 1980-tallet, men allikevel.

Så er festivalen kommet i gang. Selv om vær og temperaturer i år er langt fra det vi er vant med i uke 27 på Kongsberg, når vinden tar tak og får utepublikummet til å pakke seg inn i klær som ellers hører til i en helt annen årstid.

Første punkt på programmet er utdelingen av årets musikerpris. Neste år vil vi ha gleden av å kunne nyte Hedvig Mollestad i flere tapninger. Det er ikke lenge siden vi opplevde Mollestad i det glitrende tingingsverket på Vossevangen lørdagen før årets Palmesøndag. Samtidig ble også årets Rekrutteringspris tildelt den unge bassisten Øystein Skjelstad Østensen fra Kongsberg. For øvrig omtale av årets prisvinnere, se denne nyhetssaken.  salt peanuts* gratulerer begge!

Årets åpningskonsert er den store suksessen som Oslo jazzfestival bestilte — og fikk — til Joni Mitchells 75-årsdag i fjor, med Anja Lauvdals hyllest til en opphavskvinne for det som er lydsporet til livet for mange i både 1968-, 1978 og 1988-generasjonene. Til generasjon X, generasjon Y og kanskje til og med til generasjon Z.

Og for et utsolgt Musikkteater, med usedvanlig flott lyd – styrt av David Solheim – fikk vi nesten halvannen time i himmelen. Med Frida Ånnevik, Susanna Wallumrød, Rohey Taalah og Sondre Lerche på vokal, Heida Mobeck på tuba og elektronikk, saksofonist Hanna Paulsberg, Torstein Lavik Larsen, Christian Winther på akustiske og elektriske gitarer, Magnus Skavhaug Nergaard på kontra- og el-bass, Hans Hulbækmo på trommer og melodisk og annen perkusjon, og den musikalske lederen Anja Lauvdal på diverse tangentinstrumenter.

Vi fikk noen strålende gjenskapinger av Mitchells musikk. For i Lauvdals tapning er dette virkelig ny musikk, og ikke straighte cover-versjoner av Joni Mitchell. Som en viss redaktør av herværende medium uttrykker det: «… man kødder ikke med Dronninga!» Og det gjør disse eminente musikerne absolutt ikke.

Jeg sitter under konserten og mentalt klyper meg i armen for å sikre meg at dette ikke er min egne frie fantasi som løper av med meg. At unge norske musikere kan levere en tolkning og gjen-diktning, med trykk på det siste ordleddet, på et så høyt nivå, er ikke bare vidunderlig. Det er som svensken ville sagt det, häpnadsväckande!

Jeg lar meg sjarmere fullstendig av alle de fire vokalistene. Rohey Taalahs versjon av «Cherokee Louise», «A Case of You», …, høydepunktene står i kø. Men det som virkelig sikrer at jeg legger meg flatt, er Frida Ånneviks versjon av «Both Sides Now» på norsk. I Johannes Gjerdåker nynorske versjon lyder det, «Eg har sett båe sider no/og eg må seie om dei to:/ Eg hugsar skyer eg har drøymt/ Kva skyer er, det har eg gløymt». I følge en av Mitchells norske slektninger – som var tilstede under konsertene – er dette den eneste norske oversettelsen av Joni Mitchells tekster som bifalles av hennes norske familie.

Vi kan bare slutte oss til herværende redaktørs vurderinger etter konserten under årets Nattjazz i Bergen, «dette ut på plate, gjerne et liveopptak, og at man må sende bandet på en omfattende turné i Sambandstatene, for å vise amerikanerne hvordan det skal gjøres, og få slutt på alle tulleinnspillingene av ‘dronningens’ musikk».

Det er bare så vidt vi greier å fordøye de sterke inntrykkene etter denne konserten, før det er å løpe til neste høydepunkt. Vi stormer ned til Energimølla for å høre Atomic med Trondheim jazzorkester. En konsert som oppleves som å vandre i et fjell-landskap der hver topp du når avslører minst tre andre topper bakenfor.

For her går det slag i slag. Atomic, med Magnus Broo på trompet, Fredrik Ljungkvist på saksofon og klarinett, Håvard Wiik på piano, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, har skrevet ny musikk for denne anledningen. Bestillingsverket, som i programmet ikke er gitt noe navn, annet enn banbetegnelsen Trondheim Jazz Orchestra & Atomic, besto ved premieren av åtte låter skrevet av medlemmene i bandet. Verket framføres av et tolv manns- og kvinne-sterkt ensemble. Det vil si; Atomic, supplert med Signe Emmeluth på altsaksofon, Per Texas Johanson på tenorsaksofon, klarinett og fløyte, Hild Sofie Tafjord på horn, Ole Jørgen Melhus på trombone, Ola Kvernberg på fiolin, Lene Grenager på cello og Kyrre Laastad på trommer og perkusjon.

Det starter med ei låt av Hans Hulbækmo, «Arcimboldi», jeg kan ikke her og nå si om det er renessanse-maleren eller hovedfiguren i Roberto Bolaños roman «2666» som er inspirasjonen for navnet. Etter som denne låta og den neste – «The Boulder Problem» av Ingebrigt Håker Flaten – skrider framover, senkes skuldrene og premierenervene slipper taket.

Med en musikk som svever i et landskap mellom moderne improvisert musikk, og det som av og til betegnes som ny musikk, eller au courant samtidsmusikk, får konserten meg til å tenke tilbake til ett av Kongsberg-festivalens kanskje mest sentrale historiske ankerpunkt. Jeg tenker på samarbeidet mellom foreningen Ny Musikk og jazzfestivalen på Kongsberg fra 1968/69 og fram mot midten av 1970-tallet. Dette var med og la grunnlaget for at Kongsberg jazzfestival ble et av de ytterst få miljøene der merkelappen «særing» ble sett på som en hedersbetegnelse.

Etter denne medrivende opplevelsen, måtte vi ha en pause i programmet. Men vi var snart klar for siste programpost på denne åpningsdagen. Et nytt møte med trioen Krokofant utvidet til en kvintett, Tom Hasslan  på gitar, Jørgen Mathisen på saksofon, Axel Skalstad på trommer, med Ståle Storløkken på Hammond orgel og andre tangenter og Ingebrigt Håker Flaten på bass. Og dermed premieren for den nye festivalscenen i bakgården på Privat Bar, eller rGinat som noen av oss insisterer på at det – etter deres uheldig selvdesignede logo basert på det greske alfabetet – må uttales.

Om vi var klare etter en pause, var det nok enda mer imponerende at Håker Flaten hadde pustet seg ned etter konserten med Atomic i Energimølla. For her er det trøkk og energi så det holder. Jeg hørte denne kvintetten på Victoria – Nasjonal jazzscene i desember, på deres andre konsert overhodet.

Der sammenlignet jeg opplevelsen av det som skjedde på scenen med den estetiske nytelsen det er å se damplokomotivet «The Mallard» i aksjon. Med sine vakre linjer og velsmurte motor satte «The Mallard» den fremdeles gjeldende verdensrekorden for damplokomotiv – 203 km/t – for nøyaktig 81 år siden i dag, 3. juli 1938. Om Kroko-stok-flat er et damplokomotiv, kan vi nå fastslå at det 3. juli 2019 ble satt en ny verdensrekord med god margin.

Akkurat hvor høy den er, var vanskelig å telle seg fram til, men jeg tror vi kan si med stor sikkerhet at den ligger godt over 300. Det er bare å glede seg til plata kommer i september.

Etter slike heftige opplevelser er det så tid for å gå til sengs. Vi må jo samle krefter til de neste tre dagene av musikkfesten på Kongsberg. Vi ses i morgen!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jonas Adolfsen (hovedbildet)

 


Prisvinner Hedvig Mollestad og festivalmaskot Arne. Arne til høyre. Foto: Thomas Hegna


En hyllest til Joni Mitchell. Foto: Tommy Johansen


Krokofant med Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Jonas Adolfsen