BLOW OUT, KAFÉ HÆRVERK, OSLO, TIRSDAG 22. OKTOBER 2019: I disse dager prøver Boris Johnson det han kan å finte ut Parlamentets underhus i Westminster-palasset, men han får det ikke til. Det er som den irriterende borren som har hengt seg fast på jakka di: Uansett hvor mye du anstrenger deg, roter du deg bare mer inn i den.
Det er mange ting en kan tenke på når en er på vei for å høre to briter som en vet hvor en har. Briter som er etterrettelige og verdt å låne øre til synes i disse dager å være sjeldnere enn firkløverblader på en graseng. Lykken er da at to av dem er i Oslo denne kvelden, saksofonisten John Butcher og bassisten John Edwards var allerede på plass på Kafé Hærverk da vi ankom stedet.
Sammen med vår slovenske, nå København-boende, musikalske favoritt, Kaja Draksler, og Blow Out-sjefen Ståle Liavik Solberg skal John Butcher skape god musikk for oss. Men aller først skal vi høre John Edwards solo.
Solberg introduserer settet med å henlede vår oppmerksomhet på at Edwards spilte solo også på den aller første Blow Out-konserten den 4. januar 2011. Som oftest hører vi ham sammen med andre, sist var vel med Louis Moholoh-Moholo på Victoria tidligere i høst. Det er ikke ofte vi hører ham solo, men hver gang er en stor fornøyelse.
Denne gangen en større fornøyelse enn noen gang. Dette var bassal ekvilibrisme på et enormt høyt nivå. Vi fikk 35 minutter med bass solo, der ikke ett eneste sekund var uinteressant. Häpnadsväckande sier man i naboloandet øst for oss, når noe er så stort at hakespissen henger over nederste knappehullet på skjorta . Og det var akkurat det dette var. Med bue, uten bue, det var en leik med bassens mange muligheter som kun kan beskrives som medrivende.
Flageoletter, falsk harmonikk, Edwards viste hele tiden en evne til å plukke ut overtoner og få dem til å klinge som ikke bare var imponerende i seg selv. Men når dette er kombinert med en sterk vilje til å sette det i en sammenheng, i en historiefortelling, som aldri mister et sekunds energi og trøkk, er det bare å gi seg ende over.
Etter en pause var det tid for et nytt sett. Denne gangen altså med en trio for anledningen bestående av Kaja Draksler på piano og perk, John Butcher på tenor- og sopransaksofon og Ståle Liavik Solberg på trommer. Butcher og Solberg har spilt sammen mange ganger før. Nylig slapp de to sammen med Pat Thomas plata «Fictional Souvenirs», anmeldt her.
Men nå skal vi høre de to for første gang sammen med Kaja Draksler. I to strekk på til sammen 40 minutter blir vi for fullt presentert for det intuitive samspillet mellom Solberg og Butcher. Men i mine ører er det lydmakeriet Draksler får til fra pianoet som virkelig bidrar til å løfte musikken. Til tider flyter det sammen med alle tre i en enhet som er tatt rett ut av det ideelle universet til den engelske trommeslageren John Stevens.
Jeg vet ikke hva det var med musikken som fikk meg til å sitte på spaghetti! Vel, ikke akkurat spaghetti i den varianten som med egg, mel og vann eltet sammen, for deretter å bli presset ut av en pastamaskin. Nei, det jeg sitter og tenker på er et forslag til hvordan vakuum vil se ut når de feltene som holder kvarker sammen er tilstede. To danske teoretikere ved Niels Bohr-instituttet i København, Poul Olesen og Holger Beck Nielsen, lanserte tidlige på 1980-tallet ideen om det de kalte et spaghetti-vakuum.
Denne formen for spaghetti var lange sammenfiltrede rør eller bunter av feltlinjer av de kreftene som binder sammen kvarkene. Vakuumet ville – om du så det i et ekstremt sterkt mikroskop – se ut som et ormebol. En idé som fanget oss som var unge fysikkstudenter den gangen. Vel, i hvert fall noen av oss!
Ideen vokser ut av hvordan linjene fra de tre musikerne vikler seg sammen, snor seg rundt hverandre, biter hverandre i halen, og skaper en illusjon av en samordnet stor bevegelse når vi beskuer det utenfra. Litt som hvordan uavhengige vannmolekyler som virrer rundt, kolliderer og virker ukoordinerte sammen kan skape et undulerende hav, med bølgeformasjoner som strekker seg langt og lenger enn langt.
Når Butcher og Draksler avslutter og tar det hele ned etter førti minutter er vi vel forsynt både med musikk og spaghetti. Om nå Boris Johnson og hans folk ville lytte litt til John Edwards og John Butcher, kunne kanskje Britannia også finne en vei som tjente alle og som dreide seg om noe annet enn å vinne billige retoriske poeng.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
John Edwards
John Butcher
Kaja Draksler
Ståle Liavik Solberg
