VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 20. FEBRUAR 2020: Noen av oss husker det som det var i går: Det var sånn ca. 1974-75 og ett av våre desiderte norske favorittband – Arild Andersens kvartett med Knut Riisnæs, Jon Balke og Pål Thowsen – var blitt historie.
Men bassist Andersen kom tilbake. Med Pål på trommer, Lars Jansson på piano, og finnen Juhani Aaltonen på tenorsaksofon og fløyte, ved siden av «gutten i røyken» sjøl, Arild Andersen. Teddyen hang stadig i høyre munnviken under konsertene. Første konserten jeg hørte den nye kvartetten live, må ha vært i kjelleren på Gyldenløve under Kongsberg jazzfestival 1976. Konserten sitter fortsatt i ryggmargen, i hjertet, i sjela.
Seinere fant vi ut at Andersen og Aaltonen jo hadde spilt sammen lenge før dette. I august 1970 spilte de i Espoo utenfor Helsinki inn en LP med Edward Vesala på trommer, et album med Edward Vesala Trio som ble gitt navnet «Nana». De hadde møttes i Helsinki den samme våren under det som ble benevnte Helsinki Festival Week, og det var der ideen om å spille inn ei plate ble født.
Plata var selvfølgelig umulig å få tak i på det tidspunktet vi hørte om den for første gang. Denne originalutgivelsen fra 1970 går i dag for 2-3000 kroner. Men så, i 2016, ga det finske plateselskapet Svart Records endelig plata ut på nytt. Da ble den også behørig anmeldt på salt peanuts*.
Høsten 2019, vel 39 år etter at plata «Nana» var innspilt, formet de to gjenlevende av trioen, Arild Andersen og Juhani Aaltonen er «reunion» trio, med den unge finske trommeslageren Ilmari Heikinheimo i stolen som opprinnelig var besatt av det finske trommemonstret Edward Vesala. Denne trioen gjorde to konserter, 4. oktober i Helsinki og 5. oktober i Tampere. Så nær, men dog så fjernt!
Men heldigvis har altså Nasjonal jazzscene i Oslo innsett at dette må bringes videre. Så i kveld er det altså duket for det vi kan kalle AHA (for Aaltonen-Heikinheimo- Andersen) Reunion trio på Victoria. 84-åringen Aaltonen, 74-åringen Arild Andersen og 31-åringen Heikinheimo – en stor aldersspredning, men den musikalske kommunikasjonen er på plass. Heikinheimo forteller også at flere av cymbalene han har med seg har sitt opphav i Edward Vesalas hjemmestudio, så Vesala er også med på et vis.
Innledningsvis introduserer Arild Andersen bandet og skisserer raskt forhistorien til denne trioen. Samtidig peker han på at de siste dagene har vært svært spesielle etter at Jon Christensen gikk bort natt til tirsdag. Andersen dediserte deretter konserten som helhet til Jon Christensens minne.
I følge Arild Andersens introduksjon før konserten var vi ikke de eneste som så dette som en mulighet til å vende tilbake til musikalsk dynamikk og utfoldelse som satte sitt preg på perioden på slutten av 1960-tallet og inn på begynnelsen av 1970-tallet. Men den som tror det ble en kveld med mimrende framføring av gammeljazz tar feil.
Trioen starter opp med Aaltonens «Hymn», etter oppspill av Andersen. Låta er kjent fra Aaltonens album «Mother Tongue» med sin egen trio fra 2003. Det tar litt tid før dynamikken sitter, og gjennom konserten er det ikke alltid like klart at alle opplever seg å være på samme sted i forløpet. Men det bidrar bare til å skape liv, og et inntrykk av umiddelbarhet og levende friskhet.
Selv om de tres samlede alder utgjør 189 år, er det ikke noe å si på spillegleden. Aaltonen har definitivt evnen til fortsatt å levere interessante linjer, Andersen har vel egentlig fortsatt til gode å levere en dårlig konsert. Edward Vesala – blant annet med sitt Sound & Fury – opplevde vi på tidlig som et uttrykk for en rå finsk musikalsk kraft, overveldende, mektig, som en av naturens krefter rett ut av det finske nasjonaleposet Kalevala. Vesala framstår i dette bildet som selve helten Väinämöinen – en helt det i norrøn mytologi vel ligger nærmest å sammenligne med Odin.
En annen av de store heltene i Kalevala er smeden, Seppo, Ilmarinen – «himmelsmeden». Hans navn er avledet fra Ilma – himmel eller luft, og betyr noe slikt som ‘himmelboeren’. Med Vesala som Väinämöinen, er det vel dermed rett og rimelig at trommestolen denne gangen besittes av en trommeslager med navnet Ilmari, en himmelboer som Vesala selv.
For Heikinheimo viser seg som en flott viderefører av en stolt finsk tradisjon. Han er en trommeslager som faller helt naturlig inn i den musikalske dynamikken denne trioen forestår. Det vises også i låta «Sorrow Wave» som Heikinheimo har tatt med seg til trioen.
Vi får også høre Andersens «Vanishing Waltz» fra albumet «Hyperborean» fra 1997. På denne spiller Juhani Aaltonen for første gang i kveld fløyte. Tverrfløyta er vel bort imot det vanskeligste instrumentet å skape noe særlig entusiasme for i jazz-kretser. Men Aaltonen er en av de som kan spille fløyte slik at det låter interessant og medrivende. Slik han gjør her. Og som han også gjorde flere ganger denne kvelden.
Arild Andersens «Bygone», «Outhouse» og «Little Song» er for de av oss som har fulgt med Andersen gjennom mange år, kjente toner. «Outhouse» går i hvert fall tilbake til den første ECM-skiva med kvartetten hans på 1970-tallet. «Bygone» er tatt fra «Mira» med det som av og til omtales som Belleville-trioen, mens «Little Song» går tilbake til Masqualero, og ECM-plata «Re-Enter».
Etter dette drar de tre i gang med en versjon av «Nature Boy» som setter seg dypt og inderlig i ryggmargen. Denne låta som en NRK-journalist og filmanmelder beskrev som ‘David Bowies «Nature Boy»’! En omtale som etter påpekning av det meningsløse utsagnet og en skisse av låtas historie, ble rettet til ‘Nat King Coles «Nature Boy»’! Som nok mange av salt peanuts*’ lesere så er denne låta skrevet av pseudonymet eden ahbez, eller George Alexander Aberle som han egentlig het.
Etter at Aberle så ga musikken til Coles manager i 1947 var det at Nat King Cole fikk en stor hit med låta i 1948. Og riktignok lagde David Bowie en techno-cover av låta i 2001, men å si at den var låta til noen av de to er å undergrave den egentlige opphavsmannens rettigheter til denne vakre låta.
Den versjonen vi fikk servert her av AHA-trioen var en svært så minneverdig framføring av den, der Juhani Aaltonen virkelig satte luftsøyla i tenorsaksofonen i arbeid.
Kveldens ordinære program ble avsluttet med Aaltonens «Reflections», også den fra albumet «Mother Tongue», med Aaltonen på fløyte. Ekstranummeret var på Andersens håndskrevne settliste betegnet som «Loop Song» fra «Mira».
En flott kveld med minner om en strålende musiker som har forlatt oss, og med utsøkt musikkframføring. Mere? Ja, takk!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Juhani Aaltonen
Arild Andersen
Ilmari Heikinheimo
