SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTOADIGE, BOLZANO/BOZEN, 2.-3. JULI 2023: Så var vi gjennom en stille søndag med kun en konsert, men mandagen ble mer travel, med konserter fra klokken 11:00 til midnatt.
Minst ti år for tidlig
Vi starter med søndagens konsert i Base Camp klokken 21:00. Her skulle vi møte den Berlin-baserte musikeren Kid by Kid, med vokal, piano og masse elektronikk.
I hjemlandet regnes hun som en relativt stor neo-soul-artist, og hun trakterer flere instrumenter samtidig, og ingenting av den musikken hun fremfører er forhåndslagret, men blir skapt der og da. Og de første fem minuttene syntes jeg dette var fascinerende. Hun har en typisk «ungpikestemme» som «sprekker» litt i de høyere registrene, eller stemmen blir mer «rusten» når hun beveger seg i de høyere «luftlag». Og i starten syntes jeg hun hadde noe for seg.
Men etter ett par låter, ville hun ha med publikum i en låt, og derfra og ut ble dette en relativt frustrerende opplevelse.
Det er ingen tvil om at hun har potensiale, men i løpet av den timen hun holdt på, skulle hun vise fram alt hun kunne, og hennes idérikdom er ikke stor nok til å klare en hel konsert med spennende stoff. Musikken gjentok seg selv, og i det hun var inne på en interessant idé, endret hun konseptet og kom med noe helt annet. Noen påsto at det var det samme med den britiske vokalisten og pianisten Jamie Collum i starten. Han skulle tilfredsstille alle – både unge, som helst ville ha mer pop-relaterte låter, og de eldre som foretrakk standardjazzen. Og det samme gjeller for Kid by Kid. Hun skulle ha publikum med på å klappe på to og fire (heldigvis ikke på en og tre), og da det fungerte, endret hun igjen, og vi ble sittende med en masse spørsmålstegn i panna.
Kan hende vil den unge berlineren finne seg selv etter hvert og bestemme seg for hvor hun vil musikalsk, i stedet for å forvirre oss som lyttere så til de grader som tilfellet var denne søndagen.
Så ble det endelig en travel festivaldag igjen
Mandagen opprant med enda varmere vær enn dagene før. Og vi møtte opp i kjelleren på Waaghaus/Casa della Pesa, hvor festivalen har sitt kontor, å vi skulle høre gitaristen Francesco Diodati igjen, sammen med den Wien-baserte trommeslageren Alexander Yannilos, som kommenterte reisedokumentarfilmen Mit den Motorad über die Wolken, produsert i 1926 av Luthar Rübelt. Dette er en reisedokumentar hvor to motorsykkelentusiaster reiste rundt i Dolomittene på sine sykler på 20-tallet. De hadde tidvis med kvinnelig reisefølge, pluss at de tok med en fotturist på deler av strekningen. Men hvor kvinnen og fotturisten ble av, fortalte ikke filmen noe om. Og denne gamle filmen, som hadde blitt godt reprodusert av filmarkivet i Wien, fikk utmerket tonefølge av Diodati og Yannilos.
Jeg formoder at de to improviserte fram mesteparten av musikken, og gjennomgående var musikken relativt frittgående, men fulgte godt filmens dramaturgi. Det føltes som at det var Yannilos som i stor grad styrte stemningen til filmen, mens Diodati la seg fint på og de to gjorde musikken til en naturlig og fin del av filmen.
Travle herrer med vikar i tordenværet
I denne delen av verden må det være en utfordring å jobbe som værmelder. For på grunn av de høye fjellene vet man aldri hva slags vær som klarer å «karre» seg over fjelltoppene og ned i den dalen vi befinner oss i. I går hadde man riktignok meldt litt regn og skyer, men mest lettskyet og pent vær på yr.no. Men der tok de skammelig feil. For det er sjelden man opplever et slikt vær som det som satte inn i det kveldens hovedband gikk på scenen i Base Camp! Det kom et lyn- og tordenvær vi sjelden har opplevd maken til, selv på Vestlandet. Himmelen åpnet seg og en foss av regn bare ramlet over oss, samtidig som lyn og torden nesten overdøvet musikken den timen den holdt det gående. Men har man med Gard Nilssen Acoustic Unity (hovedbildet) å gjøre, så skal det mye til for å sette musikerne og musikken ut av spill. Det eneste man var litt redd for, var hvordan det elektriske anlegget taklet disse værforholdene, og om lynet ville slå ned i elektrisiteten. Men heldigvis gikk det bra, og publikum samlet seg under teltdukene, og vi fikk festivalens tøffeste konsert til nå.
Med Grenlenderen Nilssen på trommer, Lysekil-bassisten Petter Eldh, og vikaren for saksofonisten André Roligheten, (som er travelt opptatt med promotering av fruens, Susanne Sundførs, nye plate), bergenseren Kjetil Møster, alle i svært godt lune, ble dette en strålende framvisning av Nilssen og Eldhs musikk, slik vi kjenner den fra tidligere møter, men med Møsters Coltrane- og Pharoah Sanders-inspirerte spill på toppen. Møster har blitt vikar for Roligheten i flere prosjekter den senere tiden. Og nå skulle vi, for første gang, få høre han i denne heftige og drivende triosammensetningen.
Og allerede fra første «tordenskrall» forsto vi at dette kom til å bli en helt spesiell konsert. Og de tre kjempet mot værgudene – og vant. Med Nilssen som nav, drivaksel og motor, med sitt energiske, men samtidig lydhøre spill, dro han de andre med seg inn i et heftig og tøft driv, hvor han og Eldh nærmest fremstår som siamesiske tvillinger som kjenner hver bevegelse den andre foretar seg, begge med likesinnede ideer om hvordan «powerjazz» skal være. Og med dette kompet må det være en drøm for en kapasitet som Møster å legge seg på toppen og bare «fyre den af», som det heter i Danmark. Hans spill på tenor- og barytonsaksofon er fremragende, å når han plukket fram klarinetten var det en energisk fryd for øret. Hans solier helt i Coltrane-klasse, og trioens energi var nok til å gi værgudene kamp til målstreken. Et herlig sett, hvor vi etter hvert nesten ikke la merke til uværet som rullet gjennom dalen. Og etter konserten føltes det nesten som om salige Peter Brötzmann satt der oppe og kontrollerte musikken med sin sedvanlige, hårde hånd.
Fra Sør-Korea via Amsterdam
I den senere tiden har trommeslageren Sun-Mi Hong dukket opp på adskillige klubb- og festivalplakater rundt om. Hun er født og oppvokst i In-Cheon, i Sør-Korea, og har de siste ti årene hatt adresse i Amsterdam. Med en signatur av rotfestet groove i kombinasjon med godt tempererte utbrudd har hun plassert seg godt framme på den nederlandske jazzscenen. Det er sagt om henne at «Ved å nærme seg øyeblikket på en litt meditativ måte, oppnår hun evnen til å bringe noe helt originalt til bandtribunen». Hennes nest siste plate, A Self-Strewn Portrait (ZenneZ Records) vant Edison Award i 2021 i den nasjonale kategorien. Hun vant den nederlandske jazzkonkurransen i 2018 og fikk 2. premien i Getxo International Jazz Competition 2017 med sin kvintett, og i 2022 kom hun ut med platen Third Page: Resonance på Edition Records, som virkelig gjorde jazzverdenen oppmerksom på henne.
Hit til Dolomittene kom hun med sin faste kvintett med den skotske trompeteren Alistair Robert Payne, den italienske saksofonisten Nicoló Francesco Ricci, den koreanske pianisten Chaerin Im og den italienske bassisten Alessandro Fongaro.
Denne konserten ble litt et kappløp med tiden, fordi vi måtte forflytte oss med buss ett kvarters tid fra Base Camp til Parko Semiruali Park for å nå konserten. Men siden logistikken ved denne festivalen fungerer smertefritt, gikk det strålende. Og siden værgudene ikke helt var på festivalens side denne kvelden, ble konserten flyttet innendørs, til en aula på en skole i nærheten.
I og med at konserten ble flyttet på svært kort varsel, fikk vi et helakustisk sett med kvintetten som, muligens, var litt roligere i kantene enn det ville vært på en utendørsscene, men det var en fin time i den kammermusikalske ånden vi fikk være med på.
Sun-Mi Hong er enn trommeslager og komponist som vet å trykke på de rette knappene hos publikum. Hun er en storsjarmør på scenen, hennes spill er avslappet og lydhørt på en måte som gjør at spillet ser enkelt ut, samtidig som hun legger inn noen fine detaljer som pusher de andre musikerne på en vennlig og effektiv måte. De to blåserne kom inn og ut av scenen for å bidra der de skulle, med utmerket ensemblespill, og solier (merk deg trompeteren Alistair Robert Payne og hans fine spill med en fot i trompettradisjonen og den andre i det moderne). Men den vi la mest merke til var pianisten Chaerin Im, som nesten på en klassisk måte nærmest «svevde» over resten av bandet. Hun har tydelige spor av klassisk skolering, og med en ytterst «feminin» tilnærming til pianoet, kunne hennes solier nesten være skrevet av Debussy eller andre romantikere innenfor den klassiske musikken.
Og om ikke Gard Nilssen Acoustic Unity maktet å jage bort værgudene, så klarte Sun-Mi Hong og hennes kvintett det på utmerket måte. Så da vi kom ut av skoleaulaen hadde stormen forflyttet seg nordover mot Brennerpasset, og vi kunne fortsette vår vei mot natt mer eller mindre tørrskodde.
Energi å bli Kry av
Så var det å gjøre klar for siste sett denne kvelden. Jeg ser at mellomtittelen over ikke forteller stort om hva vi skulle høre på kveldens siste konsert i kjelleren på festivalens «vannhull» på bryggeriet og restauranten Batzen Sudverk Ca’ de Bezzi. Men siden trioen vi skulle høre hadde navnet Kry, falt vi for den relativt dårlige ideen å spille på navnet.
Kjelleren på Batzen Sudverk Ca’ de Bezzi er en «bunker» som nærmest er skapt for de heftige musikkopplevelser. Harde mursteinsvegger, et par rader med stoler, og musikk av det deilige og heftige slaget. Trioen Kry består av den Wien-baserte trommeslageren Alexander Yannilos, som vi hørte tidligere denne dagen på duo med gitaristen Fraqncesco Diodati, el.bassisten Philipp Kienberger, også fra Østerrike, og den iranske klarinettisten Mona Riahi. Riahi er født i Teheran i 1990. Da hun var 17 år, la hun ut på en transformativ reise, og reiste til Wien for å studere ved Wiens universitet for musikk og utøvende kunst (MDW). Siden den gang har Wien blitt hennes lekestue, hvor hun jobber som utøver, komponist og improvisator. Hennes tilnærming til musikk er virkelig unik, og med sitt helt originale spill, griper hun publikum over hele verden. Musikken blander sømløst moderne og klassiske elementer, og kombinerer improvisasjon, elektronisk eksperimentering og innovative teknikker for å utforske nye og uhørte lyder.
Og hvem hadde trodd at det var mulig å gjøre både heavyrock og punk på klarinett? Men i denne trioen beviste hun med all tydelighet at det er mulig. For lenger unna den klassiske klarinettjazzen med Benny Goodman og Jimmy Guiffre, er det umulig å komme. Med et ytterst hardtslående komp, som jobbet på høygir hele veien, la Riahi seg på toppen med manipulert lyd i klarinetten som spilte hun el.gitar med masse effektpedaler, og vi fikk en energi i spillet jeg aldri har hørt noe i nærheten av fra en klarinett. Dette var musikk som passet perfekt nede i «bunkeren», og Riahi og hennes medmjusikanter ga oss et ytterst rocka sett, som satt godt i ørene og i sjelen langt etter at drømmetilstanden hadde trådd inn. Spennende, utfordrende og ytterst spennende!
(Festivalen har betalt hotell samt inngang til konsertene for salt peanuts*)
Tekst og foto: Jan Granlie
Kid by Kid
Alexander Yanninos og Francesco Diodati med filmen Mit dem Motorrad über die Wolken
Gard Niilssen
Kjetil Møster
Petter Eldh
Sun-Mi Hong Quintet
Sun-Mi Hung
Chaerin Im
Kry
Mona Riahi
