Konserter

Vokal og poesi i deilig sameksistens

LITTERATURHUSET, KØBENHAVN, 29. JANUAR 2019: Så oppdaget man enda et spillested i København, et sted som vanligvis ikke er et sted for alminnelige jazzkonserter, men som med jevne mellomrom presenterer noe de kaller lyrikkoncerter. Det vil si at musikere møter lyrikere som lager en forestilling sammen.

Denne tirsdagen var det møte mellom lyrikeren Morten Søndergaard og min nye vokalfavoritt innenfor den eksperimentelle delen av vokalkunsten, Randi Pontoppidan.

Morten Søndergaard er dansk forfatter, oversetter, redaktør og lydkunstner. Siden 1992 har han utgfitt en rekke poesisamlinger, dramatiske verker, hatt utstillinger, laget ny musikk-verker, utgitt fire plater og mottatt flere priser og legater.

Randi Pontoppidan er komponist, eksperimentell vokalist, improvisatør, lydpoet og lærer. Hun har utgitt en rekke plater, bant annet sammen med bassistene Jamaladeen Tacuma og Greg Cohen, hun er med på prosjektet Silence, med pianist Jacob Davidsen og den no0rske vokalisten Sissel Vera Pettersen, hun har gjort plate med LIFT + Thomas Agergaard, Kasper Bai, og den 18. februar kommer hennes soloalbum «Rooms» ut på det amerikanske selskapet Chant Records.

Vi sitter i en rom som nesten er en stue eller en salong. Mange av kunstnernes venner er på plass, og det er fullt inne i det hyggelige lokalet. Utenfor begynner Pontoppidan med en klar vokalstemme som gir oss lange toner, mer for å få alle samtalene rundt bordene til å stilne, før Pontoppidan og Søndergaard kommer inn og inntar sine plasser. Hun bak en mikrofon og elektronikk. Han på andre siden av bordet med et av sine tykke bøker foran seg og med et ar mikrofoner og ørliten elektronikk. Og vi er i gang.

Og en drøy times tid etterpå føler vi oss mer eller mindre tømt for energi. La gå at jeg, som nordmann, ikke forsto alle tekstene Søndergaard fremførte, men det spilte ingen rolle. Han brukte elektronikken til å loope seg selv, slik at noen linjer ble gjentatt flere ganger, så selv jeg fikk det med meg. Innimellom sang han også små strofer, men sangen, hvis man kan kalle de ordløse «utbruddene» Pontoppidan fremførte for regulær sang, varierte fra det dypeste dype til hyl i øverste region, og nestend befinner seg der hvor bare hunder kan høre.

Pontoppidans vokal er ut av denne verden. Jeg har tidligere tenkt at det er noe Sidsen Endresensk i det hun gjør, men det måtte jeg legge bort denne kvelden. Jeg har tidligere også tenkt henne som en kvinnelig utgave av Phil Minton, noe som passer adskillig bedre. Og siden det kan høres ut som hun har en slags operabakgrunn, er det naturlig å trekke fram den nederlandske vokalisten Gretje Bijma, som sist jeg hørte henne, sang med Instant Composers Orchestra i Bimhuis i Amsterdam. Pontoppidan er i stand til å ta den eksperimentelle og improviserte vokalen til nye områder og landskap. Hun eksperimenterer med operatradisjonen, og skaper en helt ny musikk med sitt enorme stemmeområde og energi.

Hun fortalte at hun denne kvelden gjorde som hun alltid gjorde. Hun startet med helt blanke ark, så fikk det skje det som måtte skje. Denne måten å jobbe på krever en solid dose konsentrasjon og innlevelse til det som skjer rundt en, og denne kvelden syntes jeg Pontoppidan hadde åpnet godt opp for inspirasjonene fra Søndergaards tekster og nesten dansende opptreden (nesten som å oppleve Jan Bang på scenen).

Mens forestillingen varte, tenkte jeg at Pontoppidan bør ha enorme muligheter for å kunne gjøre konserter med de fleste innenfor den «frittgående» jazzen, så som Mats Gustafsson, Ken Vandermark, Peter Brötzmann, en rekke pianister, bassister og trommeslagere. Jeg tror det bare er for verden å få opp øynene for denne glimrende vokalisten, som de senere ukene nærmest har sjokkert meg med sin vokalkunst.

Som du sikkert forstår, så ble dette en strålende konsert, og den perfekte oppkjøring til året gedigne Vinterjazz i Danmark, som starter på fredag. Og Pontoppidan har releasekonsert for sin soloplate, «Rooms» den 24. februar i Koncertkirken på Blågaards Plads på Nørrebro. Be There!

Tekst og foto: Jan Granlie