Så er Charles Lloyd på vei tilbake til Moldejazz 54 år etter at han først spilte på festivalen i 1966. I tillegg til allerede fire offentliggjorte John Zorn-konserter (bildet) offentliggjør de nå at også prosjektet «Midsummer Moons» og «The Hermetic Organ» som begge fremføres i Molde Domkirke, samt «The Hierophant» og «Simulacrum» som fremføres i Storyville på Plassen er klare for 2020-festivalen. Det blir et etterlengtet gjensyn med den musikalske monologen «Driving Miles», denne gang satt opp i Kikkans Hall. Der skal også ministorbandet The Hot White Chololates spille med sin autentiske orkesterjazz anno 1920-tallet. Pianist Espen Berg kommer til Plassen og Storyville med sin kritikerroste trio og det blir et hjertelig gjenhør med D’Sound på Sparebank 1 – scenen i Alexandraparken.
Charles Lloyd – Kindred Spirit
Tirsdag 14. juli kl. 20.00 Teatret Vårt (Plassen)
Fortellingen om saksofonlegenden Charles Lloyd er nesten for god til å være sann. Han slo igjennom med en kvartett som hadde pur-unge Keith Jarrett og Jack DeJohnette i besetningen.
På sin seiersrunde rundt i verden gjestet denne kvartetten Moldejazz i festivalens første tiår, nærmere bestemt i 1966! Livealbumet «Forest Flower» fra Monterey Jazz Festival ble en umiddelbar klassiker, og har blitt beskrevet som jazzlydsporet til flower-power bevegelsen.
Lloyd fikk med andre ord gjennomslag langt utenfor jazzmenigheten. Han samarbeidet tidlig med blues-storheter som Muddy Waters, og senere med Beach Boys og The Band. Etter noen år på toppen var det stopp og han trakk seg helt tilbake. To ti år med stillhet ble det, i et selvvalgt eksil i Big Sur, før den unike pianisten Michel Petrucciani hentet ham frem igjen og gjennopplivet karrieren hans. Etter dette har det gått slag i slag, og Lloyds musikalske reise har aldri stoppet å ta nye spennende vendinger. – Jo dypere jeg dykker ned i sjøen av lyd, jo mer blir jeg minnet på at jeg stadig må dykke dypere, sa han i et intervju nylig.
At Lloyd er en av jazzens største nålevende stjerner er udiskutabelt, men det mest sentrale er hva musikken til Lloyd gjør med oss som lytter. Han har en unik tilstedeværelse, og en varm og lidenskapelig musikalitet som alltid når langt inn i sjelen til den som er så heldig å få høre.
For Lloyd er alle rom der musikk spilles hellige rom, enten det er en liten kjellerklubb, en kirke eller en konsertsal.
Charles Lloyd – saksofon, fløyte, Merwin Sewell – gitar, Reuben Rogers – bass og Eric Harland – trommer
To stjernegitarister spiller Zorn i Molde Domkirke
Mandag 13. juli kl. 14.00 Molde Domkirke
«Midsummer Moons» er en studie i klanglige kontraster, mellom Julian Lages stålstrenger og Gyan Rileys nylonstrenger. Lages bakgrunn i jazz og Rileys i klassisk utgjør spennende motpoler når de framfører og improviserer over Zorns lekne temaer og akkordprogresjoner.
Magasinet Acoustic Guitar er imponert over både musikk og framføring, og skriver at dette er slående vakker musikk, glimrende framført av to av dagens fremste unge gitarister. Den er både tilgjengelig og dypt tilfredsstillende, og kan sterkt anbefales for alle med sans for akustisk gitar mens Neu Guitars mener at albumet med musikken er en forbløffende plate, med svært inspirerte komposisjoner framført på en mesterlig måte
I det åpne akustiske rommet under domkirkas høye loft ligger alt til rette for en konsertopplevelse der klangene fra to mestergitarister og Zorns komposisjoner vil forhekse publikum.
Julian Lage – gitar, Gyan Riley – gitar
John Zorn på det mest rocka!
Torsdag 16. juli kl. 22.00 Storyville (Plassen)
«White hot burning intensity from the mind of down town NY’s eternally youthful hell-raiser John Zorn performed by a trio forges from the worlds of jazz and metal», skriver Ars Nova om dette prosjektet. Gruppa tar John Zorns musikk gjennom et musikalsk landskap som kunne virket dystopisk hvis det ikke hadde vært for at det er både lystig og lekent.
Mange vil nok høre ekko fra Keith Emerson og King Crimson, fra Tony Williams Lifetime og The Mahavishnu Orchestra, satt sammen på en ny og spennende måte. Rapporter fra konsertene de har gjort, forteller at bandet nærmest eksploderer, tar av på en måte som «threatens to break loose from gravities and send the audience skywards», som det heter i en anmeldelse fra en konsert i Philadelphia.
Orgeljazz har alltid hatt et stort publikum på Moldejazz. Dette tar begrepet et steg videre. Dette er tøff musikk du kjenner i magen, musikk du neppe får anledning til å høre andre steder i Norge med det første. Her blir det tett og svett. Og her skal du ikke sitte pent på stolen din, men stå skulder ved skulder med andre på flatt gulv i Storyville. Men frykt ikke – det blir satt opp en liten stolseksjon for mer tilårskomne fans av denne musikken.
John Medeski – orgel, Matt Hollenberg – gitar og Kenny Grohowski – trommer
The Hierophant – Zorns tarot-inspirerte musikk for pianotrio!
Mandag 13. juli kl. 16.00 Storyville (Plassen)
I Tarotverdenen er hierofanten brua mellom himmel og jord. Zorns musikalske versjon av denne verdenen framføres av en spektakulær pianotrio fra New Yorks kreative downtown-scene. Pianist Brian Marsella er et kraftsenter av energi og kontroll, bassist Trevor Dunn har bakgrunn fra blant annet Mr Bungle, Tomahawk og flere Zorn-prosjekter, mens trommeslager Kenny Wollesen kjenner vi foruten fra ulike Zorn-band, også fra Sex Mob, og fra samarbeid med folk som Bill Frisell og Tom Waits. Trioen har de siste åra skapt seg et navn i USA og på kontinentet gjennom flere album og konserter, men gått litt under radaren i Norge.
Bandet tolker Zorns suite gjennom ulike uttrykk, fra introspektiv eleganse til forrykende ekskursjoner. Vakker, engasjerende, virtuos og variert musikk, der ni komposisjoner representerer hvert sitt kort i kortstokken. Kritikerne omtaler Zorns tema som briljante, og skriver at de tre musikerne bidrar til ytterligere å forsterke kvalitetene. Naken akustisk pianotriomusikk som veksler mellom det intrikate og det enkle.
Brian Marsella – piano, Trevor Dunn – bass, Kenny Wollesen – trommer
The Hermetic Organ – John Zorn med solokonsert på kirkeorgel og altsaksofon
Selv om Zorns musikk ofte kan være intens og utagerende, beskrives dette verket som åndeløst vakkert, og det karakteriseres av den spirituelle stemningen, fargene og kontrastene som et kirkeorgel gir muligheter til. Vi blir presentert for komponisten Zorns dramatiske begavelse gjennom store klangflater, harmoniske finesser, clusters og kontrapunkt, droner og ostinater samt vakre melodier – noen ganger alt dette samtidig.
Zorn begynte å spille orgel som barn, og på 60-tallet ble han stadig mer fascinert av instrumentet. I forbindelse med en orgelkonsert han gjorde i St Paul’s Hall på Huddersfield Contemporary Music Festival, fortalte han at han syntes «det var noe nærmest psykedelisk ved kirkeorgelet, en sound utenfor denne verden, som inspirerer fantasi og tanke, magi og mystisisme».
Det blir en begivenhet, og ligger an til en mektig og annerledes konsert, når John Zorn benker seg ved orgelet i Molde Domkirke.
D’Sound
Tirsdag 14. juli fra 19.00 Alexandraparken
Trommeslager Kim Ofstad og bassist Jonny Sjo møttes da de begge studerte ved Berklee College of Music i Boston, og oppleves etter 26 år med samspill ikke bare som en god rytmeseksjon, men som en enhet. – En drivende og lettbeint, pustende rytmisk organisme. Bandet ble nærmest til med en tilfeldighet etter at de to traff sangeren Simone Eriksrud. Debutalbumet «Spice of Life» kom i 1997 og inneholdt hit-singelen «Real Name», og skaffet dem to Spellemannnominasjoner. Trioens elegante blanding av jazz, pop og funk ble mottatt med åpne armer. Sommeren 2018 skjedde det en stor omveltning i bandets historie, da vokalist og låtskriver Simone, bestemte seg for å forlate bandet og overlot vokalistrollen til 27 år gamle Mirjam Omdal. Den første D´Sound-singelen med Mirjam, «It’s Just Me», ble sluppet kort tid etter og fikk mye spilletid på radio.
D’Sound har siden starten vært regnet som et av Norges beste live-band, noe ikke bare fans i Norge har fått oppleve, men også konsertpublikum i Japan, England, Sverige, Filippinene, Danmark og Tyskland.
Espen Berg Trio
Torsdag 16. juli kl. 16.00 Storyville (Plassen))
Når Espen Berg neste sommer vender tilbake til festivalen er det med en sin egen trio, som har opplevd et aldri så lite gjennombrudd i senere år, først i Japan og senere i Europa. I 2016 ble de trukket frem som «den største og viktigste nye oppdagelsen» av viktige Jazz Japan. Espen Berg Trio består foruten pianist og komponist Berg av bassist Bárður Reinert Poulsen fra Færøyene, og den talentfulle trommeslageren Simon Olderskog Albertsen. Espen Bergs melodiske og samtidig svært rytmisk komplekse musikk danner grunnlaget for trioens dynamisk, spontane og temperamentsfulle samspill.
Trioen slapp tidligere i år sitt tredje album «Free To Play» til gode anmeldelser i Downbeat, BBC Magazine og en rekke andre betydningsfulle publikasjoner. Britiske Jazz Journal skrev i sin anmeldelse «Espen Berg Trio er raskt i ferd med å bli en ny klar stemme i det folksomme feltet av post E.S.T-trioer, og mens deres to foregående album har mye anbefalelsesverdig ved seg, har de med «Free To Play» virkelig truffet en kreativ åre».
Espen Berg – piano, Bárður Reinert Poulsen – bass, Simon Olderskog Albertsen – trommer
Hot White Chocolates
Fredag 17. juli kl. 18.30 Kikkans Hall
Bandet gjenskaper orkesterjazzen fra 1920-tallet til punkt og prikke – musikk for ørene, hjertet – og også for dansefoten. Femten musikere, inkludert fem vokalister, viser at musikken som oppsto for rundt ett hundre år siden fortsatt har appell.
The Hot White Chocolates har gjort en rekke konserter gjennom de seinere åra – alle for et begeistret publikum, både på jazzklubber, i Gamle Logen og på det årlige Gatsby Ball. Selv om ikke publikum i Kikkans Hall stiller med hvite lindresser, fjærboaer og swingskjørt fra Gatsby-tiden, er det fullt tillatt å kaste seg ut i dans med hjemmestrikka trinn etter The Hot White Chocolates lystige og smektende toner. Denne kvelden blir en helt unik opplevelse, så still med riktig fottøy, enten det skal brukes til dans eller bare til å trampe takten. Velkommen til en enestående tidsreise!
Erlend Bronken – orkesterleder/ trompet/vokal, Siw Bjerkerud Fafalios – trompet, Audun Øksendal – trombone, Ingrid Sæbø – tenorsax/ klarinett, Ellen Østbye Hansen – altsax/ klarinett, Morten Michelsen – altsax/ klarinett, Mauritz Aas – banjo, Gisle Aschim – piano, Øyvind Engen – sousafon, Håvard Halvorsen Dahl – trommer/ perk og Cathrine Rysst, Bent Kvalvik, Amanda Elizabeth Roberts, Line Altern, Birgitte Rodum – vokal.
Driving Miles – Etterlengtet gjenoppføring av Henning Mankells musikalske monolog
Mandag 13. juli kl. 18:30 og 20:00
Vi snakker 1984. Bandet til Miles Davis ankom Molde onsdag, dagen før konserten, men Miles selv ville bli en ekstra dag i Paris, favorittbyen han hadde hatt et varmt forhold til siden han spilte på jazzfestival der i mai 1949. Tidlig torsdag morgen fikk Moldefestivalen telefon fra Paris, Miles var ikke med flyet til Norge, han lå matforgiftet og ville ikke rekke konserten. Miles Davis hadde vært inaktiv i flere år. Ryktene gikk. Men nå var han tilbake igjen, med nytt band og ny musikk var han fortsatt en mann som satte dagsorden. I Norge hadde han ikke vært siden 1971. Jazz-Norge sto på hodet. Moldejazzfolka hadde trykt opp stickers der det bare sto MILES TIL MOLDE, og klistra opp på vegger, vinduer og dører over hele landet. De femten hundre setene i Idrettens Hus var utsolgt måneder før festivalen. Massevis av folk ankom byen i løpet av onsdag og torsdag i festivaluka, ens ærend for å høre Miles.
I jazzsammenheng var dette en begivenhet på linje med Lillehammer-OL ti år senere. Som de fleste vet, gikk det bra. Miles kom, spilte – seks timer forsinket – og vant. De femten hundre tilhørerne som etter konserten forlot Idrettens Hus ut på morgenkvisten, mens fuglene startet sin konsert, følte de hadde vært med på en historisk seanse.
Da Miles landet på Årø lufthavn en time før midnatt, fikk han først overlevert en bukett roser, og ble intervjuet av Dagsrevyens Ragnar Auglænd. Deretter overtok festivalens transportsjef Svein Åge Johansen og hans hvite Cadillac. Svein Åge kaller bilen Icebreaker, fordi det ofte skjer noe med blaserte stjerner når de setter seg inn i den. Miles interesse for biler var vel kjent. Han klatret inn i forsetet ved siden av Svein – i motsetning til andre musikere Icebreaker hadde transportert gjennom åra, som alle satt bak og cruiset.
Det er stille en stund, mens Miles tar inn scenariet på turen mot Molde sentrum. Etter litt – pekende mot en speilblank blåhvit Moldefjord i sommernattas halvlys – spør han: «Is that all ice?» Svein Åge forklarer at så langt nord er han dog ikke. Miles er tydeligvis kommet i gang, for neste spørsmål er: «Do you like my music?» Svein Åge er flasket opp med folk og rock og har lite peiling på moderne jazz, og er dessuten en ærlig mann, så han svarer: «Nope», men får umiddelbart tanker om at akkurat i dette tilfellet burde han kanskje juge litt, han hadde hørt om Miles temperament. Men Miles ler høyt, slår Svein Åge på skulderen, og sier: «Let’s be friends.» Det ble starten på et spesielt vennskap mellom sjåførlærer Johansen fra Molde og jazzmusiker Davis fra New York.
Historien om dette forholdet danner bakteppet for teaterstykket «Driving Miles», skrevet for regionteateret i Møre og Romsdal Teatret Vårt av den kjente svenske forfatteren Henning Mankell. Stykket framføres av tre musikere og en skuespiller, og inneholder, i tillegg til historien om de to hovedpersonene, også Miles-relatert musikk.
Med bakgrunn i både Miles Davis legendariske konserter på Moldejazz i 1984 og 1985, samt at stykket Driving Miles gjennom det siste ti-året har blitt en viktig del av festivalens nyere historie, så er det helt naturlig at også denne konserten merkes som en «Legacy Concert».
Tekst: Henning Mankell Medvirkende: Per Egil Aske – skuespiller, Ole Jørn Myklebust – trompet, Jørn Øien – piano, Sigurd Hole – bass
Foto: Jan Granlie
