Pianisten Aki Takase, kjenner vi gjennom flere års samarbeid med den portugisiske vokalisten Maria Joao, pluss et årelangt samarbeid med «husbonde» Aleksander Von Schlippenbach, samt flere andre spennende prosjekter de senere årene, blant annet med saksofonisten Silke Eberhardt i en hyllest til Ornette Coleman.
Den amerikanske saksofonisten David Murray har i mange år vært en fremtredende utøver, med alt fra store band og ned i trio.
Sammen har de nå vært i Studio SRF i Zürich, for å spille inn noen låter de har laget selv, pluss (selvsagt) en Thelonious Monk-låt («Let’s Cool One»).
Det er gått 23 år siden Takase og Murray spilte inn «Blue Monk» sammen. Men det er det ingen som kan høre på denne fine platen.
Det starter med den lange «Cherry – Sakura», som har mye Dollar Brand i seg. Det er en ballade, hvor de to legger seg på det lyriske. I andresporet, «A Very Long Letter» (begge de to første er skrevet av Takase), går det heftigere unna, og Murrays karrakteristiske, «harde» tenorsaksofonspill kommer til sin rett. Her viser de begge hvor kreative musikere de er, og ikke minst teknisk dyktige, før vi får Monks «Let’s Cool One», hvor Murray har plukket fram bassklarinetten, og vi får en nydelig blues, men Takase helt i Monks ånd, i et nesten ragtime-aktig parti, og de to leker seg fram til et herlig resultat. Her er de to fullstendig på hjemmebane, og leverer en strålende blues.
På Murrays «To A.P. Kern» er han tilbake på tenorsaksofonen, og vi får nok en nydelig blues, før hans «Stressology» overtar, i heftigere utgave, og med strålende spill fra begge. Det er tydelig at Murray her får kjørt seg, kanskje derfor også tittelen, men han består med glans, og man kan nesten se Takase kose seg i bakgrunnen med et stort smil.
Så får vi Takases «Nobuko», en relativt enkel låt som minner om noe Carla Bley kunne ha gjort, med litt japansk inspirasjon, vakkert, og den neddempede «Blues for David», før de runder av med Murrays «A Long March to Freedom», ei låt som burde være obligatorisk på amerikanske radiostasjoner i de neste fire årene. Dette er også en neddempet blues-sak, hvor de to setter skapet på plass.
Dette er blitt en fin duoplate, med to strålende musikere som vi gjerne hører som duo ett eller annet sted i året som kommer. Jeg tror verden vil ha godt av å høre Aki Takase og David Murray!
Jan Granlie
Aki Takase (p), David Murray (ts, bcl)
