Antonis Anissegos er en pianist som siden 1998 har vært bosatt i Berlin. Han jobber som komponist, pianist og elektronisk musiker og blant hans prosjekter finner vi band som Trio IAMA (m/ Jannis Anissegos, Maria Anissegou), ΣΩΜΑ (m/ Thymios Atzakas), best før unu (m/ bestbefore), Grix (m/ Floros Floridis, Yorgos Dimitriadis), Card Castle (w / Mike Majkowski, Christian Marien), NPC (m/ Oliver Potratz, Ivars Arutyunyan). Han har samarbeidet med Berliner Ensemble i 2018, Neuköllner Oper (2017), Novoflot (siden 2017) og teaterensemblet «Werkgruppe 2» i Braunschweig.
Siden 2015 har han vært en hyppig gjest i Ensemble Adapter, og siden 2014 har han vært medlem av Dine Doneffs «Lost Anthropology» og Silke Eberhards «Potsa Lotsa Plus». I 2013, gjorde han konserter med Gebhard Ullmanns «Berlin Suite» og han gjorde en turné i Japan med ΣΩΜΑ & Shoji Hano. Han er en ytterst aktiv musiker, som beveger seg innenfor flere felt innenfor den moderne, improviserte musikken, og selv om han tidligere har vært å høre med mange forskjellige musikere, møter vi han denne gangen som utøver på piano og elektronikk.
Vi får 19 fritt improviserte sekvenser som har fått titler, «fRee rAdicals 1-19», men ikke slik at han starter med nummer en og slutter med nummer 19. Her er de enkelte sekvensene fordelt friskt etter hva som i ettertid føltes best sammen, og det hele er innspilt i LM28 i Berlin den 12. juni 2020.
De 19 sekvensene varer fra 1:04 til 9:08, etter hvor mye han har hatt behov for å uttrykke seg innenfor hver «stemning», og det starter nesten klassisk med «fRee rAdicals 10». Men det er ikke klassisk i den forstand at dette høres gammelt ut. Det er relativt fritt improvisert, slik korona-pandemien egentlig krevde, og at man gjorde alt på egen hånd, pluss at det nesten kan høres at Anissegos egentlig var temmelig lei hele pandemien allerede på dette tidpunktet.
I andresekvensen, «fRee rAdicals 19», tilfører han litt elektronikk i pianolyden, slik at det nærmest kan høres ut som en cembalo innimellom, og vi tenker på en del av de pianistene vi hører fra tid til annen i Klub Primi i København. Eksperimentelt og preparert.
Og slik fortsetter det gjennom de 19 sekvensene. Musikken er hele veien variert, med mange stemningsforandringer og temperaturer. For Anissegos er ikke en pianist som legger seg i fotefarene til andre pianister vi hører om dagen. Man kan høre at han både har jobbet for teater og i mer klassiske sammenhenger, men han er også en utmerket improvisatør. Og når han er innom elektronikken, så blir det kun en tilleggseffekt til pianospillet som aldri forstyrrer, men utvider lydbildet på en spennende måte.
I de senere årene har jeg følt at man nesten kan høre en viss «Berlin-stemning» i mye av musikken som kommer derfra. Og det synes jeg også jeg kan fornemme her. Innimellom synes jeg improvisasjonene hans ligger relativt tett på den norske pianisten Håvard Wiik, som (nesten) alltid er intellektuell i den musikken han skaper. Det er ettertenksomt, pågående, vakkert, spennende og kreativt hele veien, og jeg vil hevde at Antonis Anissegos (eller aNtonis aNissegos, som det står på coveret) har laget en ytterst spennende og original soloplate som kommer til å bli spilt mange ganger i mitt ringe hjem framover.
Jan Granlie
Antonis Anissegos (p, elec)
