Etter debutalbumet «Asteroida» som kom på Intakt Records i 2017, som er anmeldt HER, er New York-trioen Borderlands, med bassisten Stephan Crump, pianisten Kris Davis og trommeslageren Eric McPherson like godt ute med en dobbel-CD med fire improvisasjoner som varierer i lengde fra knappe tjue til over førti minutter. Musikken ble spilt inn under den første Corona-pandemien i New York i 2020, og kontrasterer New York-stemningen med isolasjon og depresjon med en unik spilleglede, intensitet og musikalsk intimitet.
Dette er tre musikere som er bosatt i Brooklyn, og bassist Stephan Crumb, har de senere årene spilt i en rekke forskjellioge kombinasjoner og stilarter, fra Portisheads Dave McDonald, Gordon Gano fra Violent Femmes, Patti Austin, Jorma Kaukonen, Sonny Fortune, Ches Smith, Rez Abassi Quartet, Liberty Elman Sextet, Mary Halvorson, Kris Davis, Ingrid Laubrock, Cory Smith, Mat Manieri og Okkyung Lee. Kris Davis kjenner vi som en av de mest spnnende pianistene fra USA de senere årene. Hun har spilt mye med Ingrid Laubrock, Mary Halvorson, Michael Formanek, John Zorn, Terri Lyne Carrington, Craig Taborn, Tyshawn Sorey, Eric Revis, Tony Malaby, Julian Lage, Tom Rainey, pluss en rekke andre spennende sammenhenger, mens trommeslageren Eric McPearson har dukket opp både på plater og konserter med blant andre Jackie McLean, Pharoah Sanders, Andrew Hill, Richard Davis, Claudia Acuña, Jason Moran, Greg Osby og Avishai Cohen, for å nevne noen få.
Innspillingene er gjort den 11 desember 2020 i The Samurai Hotel i Queens, New York, og de fire «strekkene» er relativt fritt improviserte, og befinner seg et lite stykke til «venstre» for mye av de vi har hørt fra disse tre fra før.
Men det er tydelig tre musikere som har funnet tonen. Og den som forventer en «streit» pianotrio-plate med Davis i «hovedrollen» vil kanskje bli litt skuffet. For dette er et kollektivt verk, hvor alle tre musikerne spiller like viktige roller.
Og det starter relativt fritt i «Super-Organism», som gir god plass til den enkelte utøver, siden de holder det gående i drøyt 30 minutter. Låten bygger seg fint opp, og når Davis overtar «styringen» med sitt fantastiske pianospill, er denne anmelderen solgt. Og sammen med bassen til Crumb, som er mikset temmelig langt framme i lydbildet, blir dette utsøkt.
Denne fantastiske improvisasjonen går over i den nesten 20 minutter lange «An Invitation to Disapear», hvor Crumb innleder og legger en slags føring på hvor han foreslår de tre skal «gå». Det er en ytterst vakker bassintro, hvor han bruker stillheten mellom tonene som et viktig element. Og jeg blir sittende ytterst på stolen og vente på de to andre. Davis kommer etter hvert smygende inn, men det er Crumbs idé som gjennomsyrer hele denne improvisasjonen, som er en nydelig ballade som etter hvert utvikler seg til en midtempo-sak etter at Crumb legger mer energi i spillet. En nydelig improvisasjon.
Andreplaten starter med «Old Growth», som er platens lengste og klokkes inn på drøyt 41 minutter. Her er det Kris Davis som legger føringene i starten med noe som kan bli en vakker ballade med nydelig pianospill. Crumb legger seg på, og McPherson legger seg beskjedent i bakgrunnen. Musikken er tilbakelent og kan med letthet bli selve soundtracket til korona-nedstengingen. Ytterst vakkert hele veien, og musikken utvikler seg fint gjennom de drøyt 41 minuttene, uten at det blir kjedelig eller ensformig ett sekund.
Så avrunder de denne utrolig vakre innspillingen med «Possible Futures». Her spiller Davis preparert piano i starten, som gir et helt nytt og spennende lydbilde, og musikken er ettertenksom, og litt «Monkish», hvis det er moe som kan kalles det.
Når tre musikere møtes i studio for å improvisere fram noen «strekk», kan det gå nesten alle veier. Men har musikerne den rette kjemien, like st6ore ører, og er ikke altfor opptatt av å fremheve seg selv, så kan resultatet bli så bra som dette. For dette er resultatet av tre utmerkede musikeres ideer, som de lar blomstre gjennom de fire improvisasjonene og som fungerer som balsam på en sliten sjel mens det første høstregnet pisker mot ruten.
I min anmeldelse av deres første plate, «Asteroidea», konkluderte jeg med at jeg muligens hadde fått en ny favoritt-trio. Og etter å ha hørt gjennom «Wandersphere» noen ganger er jeg sikker. Borderlands Trio er en ny favoritt. For det disse tre musikerne frembringer av kreativ improvisasjon er magisk!
Jan Granlie
Stephan Crump (b), Kris Davis (p), Eric McPherson (dr)
